Å tenke på et sort hull får det til å knake noe skikkelig i hjernebarken: Vi snakker tross alt om punkter i verdensrommet som er så ubegripelig tunge og kompakte at ingenting – selv ikke lys – kan unnslippe å bli slukt hvis det kommer nær.
Om du planlegger en langtur i Melkeveien eller beyond, bør du med andre ord passe deg for å falle oppi den sorte gryta…
Men nok fjas, dette er tross alt mørk materie: Denne uken har nemlig forskerne kastet nytt lys over hvordan de uendelig sorte hullene blir til. Ved hjelp av datasimulering har de oppdaget en kulehop, NGC 6101, som kan være vertskap for en klynge med hundrevis av sorte hull – et fenomen man inntil nylig har trodd var klin umulig.
I likhet med sorte hull er kulehoper sære greier. Kort fortalt er det tettepakkede, kuleformede ansamlinger av stjerner som krester rundt galakser som Melkeveien. De har en diameter på omkring 100 lysår (!) og er vertskap for mellom 10 000 og 10 mill stjerner. Ofte inneholder de metallfattige stjerner, som regnes som de eldste stjernene i universet.
Hubble-teleskopets observasjon av den sentrale regionen til kulehopen NGC 6101.
Det store spørsmålet er selvfølgelig hvordan forskerne har klart å spore opp hundrevis av sorte hull i kulehopen når de er umulig å få øye på gjennom teleskop eller fotografere. En av de kuleste – men også mest irriterende – tingene med de sorte hullene, er nettopp at det ikke finnes noen dokumentasjon for at de faktisk finnes. (Men snart kan de første bildene av et sort hull dukke opp.)
Det eneste håndfaste beviset vi har for at sorte hull eksisterer fikk vi først i fjor, da oppdagelsen av gravitasjonsbølger skapte furore.
Og det var nettopp gravitasjonsbølgene som fikk forskerne på sporet av den enorme populasjonen av sorte hull – og som hjalp dem se det usynlige. Tidligere har man antatt at nesten alle av disse sorte hullene allerede var skilt fra moder-klyngen, på grunn av effektene fra kraftige supernovaer, som skjer når en stjerne dør.
I 2013 fant riktignok astronomer enkelte sorte hull i kulehoper, men når man i NGC 6101 fant flere hundre, er det noe som utfordrer eksisterende teorier om hvordan sorte hull blir til.
– Hensikten med dette arbeidet er å bidra til å besvare fundamentale spørsmål om dynamikken mellom stjerner, svarte hull og de nylig observerte gravitasjonsbølgene. Gravitasjonsbølger avgis når to svarte hull kolliderer, og hvis vår tolkning er rett, kan kjernen til enkelte kulehoper være stedet hvor denne kollisjonen av svarte hull finner sted, sier forsker og professor Mark Gieles ved Universitet i Surrey.
Grunnen til at forskerne valgte å se nærmere på nettopp denne kulehopen, var at den latet til å oppføre seg annerledes enn andre kulehoper. Forskerne observerte at NGC 6101 så ut til å være mer dynamisk og yngre «på overflaten» sammenlignet med, og i kontrast til, alderen på de enkelte stjernene tilhørende kulehopen.
Dette uforklarlige og dynamiske, unge utseende til kulehopen, mener forskerne er en effekt av den store populasjonen med sorte hull:
– Denne forskningen er veldig spennende, fordi vi muliggjorde å teoretisk observere spetakkelet til en hel populasjon med sorte hull, ved hjelp av datasimulering. Man har alltid tenkt at kulehoper som NGC 6101 er kjedelige, men resultatene viser at de faktisk er de mest interessante, fordi de muligens favner hundrevis av sorte hull. Dette vil hjelpe oss til å finne flere sorte hull i andre kulehoper i universet, sier hovedforskeren bak studien, Miklos Peuten ved University i Surrey.
Og hvis du nå lurer på hvor store de sorte hullene er, kan vi avsløre at de er på størrelse med solen. Dette høres kanskje fryktelig svært ut, men med tanke på at man tidligere har funnet – hold deg fast – et sort hull som er tolv milliarder ganger solas masse, er ikke akkurat det så spektakulært.
Om det er noe mer du måtte lure på om det mørke materiet, kan vi anbefale at du leser om hårene som gror i Stephen Hawkings sorte hull.
Toppbilde: Kulehop Messier 92. Lisensiert av Pixabay
