Denne uken har astronomer gjort et utrolig spennende funn. Langt inn i det mørke dypet av universet finnes et enormt, sort hull som forskere ikke skjønner at kan eksistere.
Det sorte hullet er forbundet med en kvasar – de fjerneste og mest lyssterke objektene vi vet om. De oppstår når store mengder gass trekkes mot et supermassivt, sort hull, og varmes opp til ekstreme temperaturer.
Kvasaren skinner ubegripelig sterkt, den har over 420 billioner ganger solas luminositet. Det betyr altså – hold deg fast! – at den lyser flere hundre tusen milliarder ganger sterkere enn stjerna vår. Den har også tolv milliarder ganger solas masse.
Funnet er nylig rapportert i tidsskriftet Nature.
Les også: Astronomer har funnet en «Super-Saturn» i annet solsystem.
Kvasarens luminositet er uovertruffen, og det sorte hullets masse er enorm. Likevel er det ikke hva de har funnet som overrasker forskerne mest, men når det er fra. Objektet stammer nemlig fra bare noen hundre millioner år etter «the big bang» – fra universets barndom.
– Hvordan kan dette massive sorte hullet finnes når universet var så ungt? Vi har ingen tilfredsstillende forklaring, sier Xue-Bing Wu ifølge Washington Post. Han er en av studiens forfattere, og jobber ved Kavli-instituttet for astronomi og astrofysikk ved Pekinguniversitetet i Kina.
Kvasaren befinner seg 12,8 milliarder lysår fra jorda, og er dermed et av de fjerneste objektene som er observert direkte. Det betyr samtidig at det lyset vi ser har vært på vei mot jorda i like lang tid.
Sagt på en annen måte: Vi ser kvasaren slik den eksisterte for 12,8 milliarder år siden.
Da var universet bare 6 prosent så gammelt som det er i dag. At et så enormt sort hull allerede kunne eksistere den gangen, er altså det som forundrer forskerne i dag. Etter dagens teorier skulle det være vanskelig for objektet å samle opp så mye masse, så fort.
– Dette utfordrer teorier om formasjonen og veksten av sorte hull, samt den parallelle utformingen av sorte hull og galakser, heter det sammendraget av studien.
Les også: «Star Wars»-spesial: Hvordan fungerer egentlig den galaksen, langt, langt borte?
Slik kan en kvasar se ut. Her en illustrasjon av objektet ULAS J1120+0641, av ESO/M. Kornmesser. WIkimedia Commons, CC-lisens BY-4,0
En kan ikke observere det sorte hullet direkte, og innen optisk lys er det ikke mye å avsløre om kvasaren, heller. Det er i radiobølger at målingene sprenger skalaen, når en trekker konklusjonen om hvor sterkt kilden må lyse. Den har for øvrig en sterk rødforskyvning.
– Dette er det største monsteret vi noen gang har oppdaget, når det gjelder luminositet, sier Avi Loeb fra Harvard-universitetet til National Geographic. Loeb har ikke selv deltatt i forskningen.
Hvordan det er mulig er foreløpig bare spekulasjon, men Loeb har en idé: At noen av de første stjernene som ble formet ikke bare hadde noen hundre eller til og med noen tusen ganger solas masse, men at det fantes megastjerner som var millioner av ganger så store.
– Det finnes ingen fundamental lov for hvor stor en stjerne kan bli, sier han.
Dersom noen få slike stjerner blusset opp og så kollapset til enorme sorte hull, kan det være en del av forklaringen.
Videre forskning vil ikke bare prøve å knekke den nøtten som er kvasarens historie, men vil også benytte seg av den kraftige strålingen til et ganske annet formål:
– Som et fyrtårn i et mørkt, fjernt univers, gir den oss sjansen til å se ting mellom vår egen planet og det sorte hullet, ved å lyse dem opp. Det tilbyr en unik mulighet til å forstå ting mellom denne fjerne galaksen og vår, sier Wu.
Toppbilde: Illustrasjon av Zhaoyu Li/Shanghai Astronomical Observatory
