I går kveld holdt NASA en pressekonferanse der de hadde forskuttert en spennende oppdagelse. Det var bare forbokstaven!
Kepler-452b er den minste planeten som er funnet i en beboelig sone rundt sin moderstjerne – og vår hittil beste kandidat som en «ny jord».
Solsystemet Kepler-452 sammenlignet med Kepler -186 (en tidligere ledende kandidat) og vårt eget. Illustrasjon: NASA/JPL-CalTech/R. Hurt
Planeten ligger i solsystemet Kepler-452 her i Melkeveien, 1 400 lysår unna, i stjernebildet Svanen. Den har en 60 % større diameter enn jorda.
Selv om dens masse og oppbygning ikke er bestemt ennå, er det sannsynlig at den består av stein, og har overflatetemperaturer som tillater flytende vann. Det opplyser NASA selv i en pressemelding.
Solsystemet der vi finner planeten, er 6 milliarder år gammelt – 1,5 milliarder eldre enn vårt eget. Sola deres er også ørlite større enn vår, og lyser 20 % sterkere, men disse er ellers slående like. De er like varme, og faller innunder spektralklasse G2.
– En kan tenke på Kepler-452b som et større, eldre søskenbarn av jorda, som gir oss muligheten til å forstå og reflektere over jordas miljø i utvikling, sier Jon Jenkins, lederen for gruppen som fant planeten, i pressemeldingen.
Kepler-452b ble oppdaget blant de enorme mengende data sendt hjem fra romteleskopet Kepler, før dette ble ødelagt og tatt ut av drift for to år siden.
– Det er med ærefrykt at vi tenker over at denne planeten har tilbrakt seks milliarder år i den beboelige sonen rundt stjerna si; lenger enn jorda. Det gir betydelige muligheter for liv til å utvikle seg der, dersom de nødvendige ingrediensene og forholdene er på plass på planeten, fortsetter han.
«Søkenbarnet» vårt er altså litt større, og går i bane 5 % lenger unna stjerna. Ett år på planeten varer i 385 dager, så vidt lenger enn hos oss.
Hvordan vi forestiller oss at Kepler-452b kan se ut (til høyre), sammenlignet med jorda. Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech/T. Pyle
I dataen fra Kepler finnes det også elleve andre nye kandidater for en beboelig planet.
Tenk at for bare 20 år siden, kunne man ikke bekrefte at det eksisterte planeter utenfor vårt eget solsystem overhodet. Det finnes sannsynligvis milliarder av dem bare her i Melkeveien, men de er så fjerne, små og mørke at de er utrolig vanskelige å se.
Til og med Pluto her i vårt eget solsystem var jo i stor grad et mysterium inntil bare for en uke siden, da en romsonde kom frem dit for aller første gang, og ga oss de første nærbildene.
Mens dataen fra Pluto har noen timers forsinkelse fra sonden til jorda, så ble dataen vi henter fra Kepler-452 sendt i god tid før de første vikingene, for 1 400 år siden. Det bør sette bragden i perspektiv.
Dette gjør det for øvrig også plent umulig for oss å reise dit. Ingenting kan reise raskere enn lyset (selv om det går snakk om en kontroversiell overlysmotor hos NASA som mange avfeier som det reneste svada), og moderne romskip når bare en liten brøkdel av denne hastigheten.
New Horizons, sonden som nådde Pluto og den raskeste som noengang er skutt opp fra jorda, ville ifølge BNO News brukt 25,8 millioner år.
I dataen som hittil er analysert fra Kepler-teleskopet, samlet mellom 2009 og 2013, er det funnet tolv planeter som er mindre enn dobbelt så store som jorda, og i bane innenfor en beboelig sone der det kan finnes flytende vann. Illustrasjon: NASA/N. Batalha and W. Stenzel
Men vi kan i det minste prøve å hente inn mer data, og tenke eller til og med vite at der ute, så kan det være en frodig, blå planet.
Hvem vet om det står noen andre intelligente vesener der og ser opp mot stjernene, med den samme ærefrykten og undringen som vi har?
