Det sorte hullet som er funnet i i galaksen CID-947 er størrelsesmessig i toppligaen blant alle som er funnet. Det har nesten syv milliarder ganger solas masse.
Det er likevel ikke størrelsen på dette beistet som får forskerne til å klø seg i hodet. Det som er overraskende, er at det ligger i en ellers helt normal galakse, som ikke er spesielt stor i det hele tatt.
Dette er stikk i strid med den gjeldende antagelsen om at galakser utvikler seg sammen med– og i en relativt fastsatt proporsjon til de sorte hullene i deres kjerner.
Funnet er rapportert i tidsskriftet Science av Benny Trakhtenbrot fra teknologihøyskolen ETH Zürich, sammen med en internasjonal gruppe astronomer, basert på data fra Keck-observatoriet på Hawaii, der de har brukt et helt nytt måleinstrument (via Futurity).
Les også: Astronomer har funnet et av tidenes største sorte hull, en levning fra tidenes morgen
20 ganger større enn vanlig
Det er helt normalt med et sort hull i kjernen på en galakse, vi har det også her i Melkeveien. Men vanligvis ser man at dette oppnår en masse på 0,2 til 0,5 prosent av hele galaksen.
I CID-947 forholder det seg annerledes. Det sorte hullet ser ut til å romme så mye som en tiendedel av galaksens masse, altså minst 20 ganger så mye som er vanlig.
Funnet var ifølge Futurity så overraskende at forskerne først trodde det måtte være feil. Men når to astronomer ble bedt om å gå over dataen uavhengig av hverandre, kom de begge frem til akkurat samme konklusjon.
Les også: Et sort hull i vårt eget nabolag har våknet til live
Tilbake i tid
Det skal sies at galaksene vi sammenligner med her, er relativt nære oss selv (sett på en kosmisk skala). CID-947 befinner seg derimot ekstremt langt unna, og det lyset vi ser er derfor også gammelt: det har brukt brorparten av universets levealder på å nå frem til oss her på jorda.
Galaksen er nærmere bestemt tolv milliarder lysår unna. Vi ser den altså som den var da universet var ungt, mindre enn to milliarder år etter «the big bang».
Så er dette en unik galakse, eller har det med alderen å gjøre – at det unge universet var svært annerledes enn det vi har i dag?
Mens gjeldende teorier har antatt at stjerneformasjonen i en galakse flater ut når det sorte hullet er «utvokst» og stråler ut store mengder energi, så er den gjeldende galaksen fortsatt i vekst, slik at proporsjonen mellom dem kan bli noe mer normal – men fortsatt langt ifra typisk.
Det finnes også noen store og ekstreme galakser i vårt kosmiske nabolag – som NGC 1277 – som skiller seg fra normen. Forslaget til astronomene er at CID-947 kanskje kan være en slags forløper til slike som disse.
Toppbildet: M. Helfenbein, Yale University/OPAC
