-
- National Geographic Channel sponser triatlonutøveren Lars Christian Vold. I den forbindelse blogger han for oss om trening, konkurranser og andre opplevelser.
Sola har gått ned bak åskammen og det begynner å bli mørkt. Vi er midt inne i Addo Elephant Park, et av de største naturreservatene i Sør-Afrika, og vi har bare en halvtime på å komme oss ut før portene stenger.
Vi kjører rundt i en liten Chevrolet. Marius, Christian, Anders og jeg.
Det er bare noen dager siden vi løp i mål på Ironman Sør-Afrika, så vi er en skrøpelig gjeng. Marius har trolig løpt på seg et tretthetsbrudd i foten og halter seg rundt med en stokk han fant i en souvenirbutikk. Det er like greit at det er forbudt å bevege seg til fots innenfor nasjonalparkens gjerder.
Vi ville alle vært enkle bytter for løver i kveld.
«Se, en elefant med elefantbaby!», roper Anders.
Foto: Jürgen E. Lautenbach
50 meter foran oss på veien dukker det opp to elefanter. Christian slipper opp på gassen og vi ruller ned vinduene for å få et nærmere blikk. Det er ikke bare to elefanter som kommer ut fra buskene langs veien. Det er minst 10 stykker, deriblant tre unger!
Vi jubler over å få mulighet til å komme så tett på de gigantiske dyrene. Foran oss går det en flokk med verdens største landdyr. 2-4 meter høye beist på opptil 6 tonn. De begynner å gå mot oss og fascinasjonen får et snev av frykt.
Vi rygger langsomt bakover, men de følger etter. Den fremste og største elefanten blafrer med ørene mens den nærmer seg. Christian begynner å snu bilen på den smale grusveien. Idet vi står på tvers av veien ser vi at det har dukket opp to digre elefanter på veien bak oss.
Vi har ventet på å se elefanter i hele dag, og nå er vi omringet av dem! Marius begynner å le skrekkslagent og vi andre stemmer i. Er det dette man kaller skrekkblandet fryd?
Den største elefanten er bare ti meter unna og kan med et lite byks trampe oss ned som om vi var et insekt.
«Hvis jeg gasser på klarer jeg å passere dem langs kanten av veien», sier Christian, mens han ruser motoren og ser mot elefantflokken.
«Nei!», roper vi andre. «De kommer til å bli rasende! De har unger!»
Foto: Jürgen E. Lautenbach
Det er helt utrolig at de slipper inn uvitende idioter som oss i denne parken uten å gi oss noe informasjon. Christian snur helt om og gir gass motsatt vei. De to elefantene som var bak oss er mer opptatt av å spise fra buskene enn de er av oss.
Disse kjempene spiser i snitt 136kg mat i døgnet. De sover nesten ikke fordi de bruker all tiden sin på å spise, så de vil nok helst ikke kaste bort tid på dumme turister.
Vi passerer den nærmeste bare to meter unna. Vi kommer nok litt brått på, for den snøfter høyt og gjør en brå bevegelse. Vi er heldigvis forbi.
Vi ler høyt av lettelse. Ingen av oss har nok peiling på elefanter til å vite om vi er heldige som er i live eller om det hele var under kontroll. Vi er en skjelven og lattermild gjeng som omsider når utgangsporten 10 minutter etter at den skulle stengt. Det står heldigvis en vakt der.
«Are elephants with cubs dangerous?», spør Anders med et naivt smil.
«They are very dangerous», får vi til svar.
Dagen etter er vi klare for ny safari. Denne gangen tenker vi det kan være greit med en guidet tur, så vi kjører av gårde til Shamwari game reserve som er det største privateide reservatet i området.
Det viser seg at de er fullbooket over alt. Vi har ikke ofret noen tanker til dager og datoer i det siste, men det er visst midt i påskeferien og folk flest booker god tid i forveien. Vi prøver et annet reservat, Amakhala, men også der er det fullt. De er ikke vant til at folk dukker opp på dagen for én enkelt dagssafari.
Vi er visst nødt til å sove over på safarilodgen for å få kveldssafari og morgensafari. Mannen i resepsjonen skjønner raskt at det er litt over vårt budsjett, så han gir oss halv pris.
Foto: Jürgen E. Lautenbach
Vi blir overveldet av luksusen på dette stedet. Hver hytte har sitt eget lille utebasseng og vi har til og med vår egen butler!
Vi har bodd nesten to uker i et falleferdig bygg med tuting og skriking fra gata døgnet rundt. Vi har vendt oss til et inngangsskilt der det står skrevet «Enter At Own Risk», mens her står det «Welcome» over døra! Vi er i himmelen.
Safaribilen vi begir oss ut i er av en litt annen kaliber enn Chevroleten vi har kjørt rundt i. Denne bilen kommer seg fram på de utroligste steder.
Det tar ikke lang tid før vi ser en flokk med nesehorn. Guiden forteller oss at dette er hvite nesehorn som er vanligere og mindre aggressive enn sorte nesehorn.
Selv om disse er vanligere er de også nær utrydningstruet. Øst i Asia bruker de hornene deres som naturmedisin.
Hornene deres selges i pulverisert form til skyhøye priser, selv om de hadde fått akkurat samme produkt om de hadde pulverisert fingernegler. Det er trist at en tradisjon skal kunne true en hel dyreart.
Minnesmerker for drepte nesehorn. Foto: Jürgen E. Lautenbach
Det er rundt 20 000 hvite nesehorn igjen i hele verden, og flere nesehornarter er på vei til å bli utryddet. Situasjonen er så ille at guiden ikke får informasjon om hvor mange nesehorn de har i parken.
Dette kan være første og siste gang vi noensinne ser dette storartede dyret. De har ansatt vakter som overvåker nesehornene og beskytter dem mot krypskyttere døgnet rundt. Av den grunn har de ikke mistet et nesehorn på tre år i dette reservatet, men situasjonen er mye mer uoversiktlig i de større parkene.
I 2014 ble det drept 1215 nesehorn bare i Sør-Afrika.
Vi kjører videre og ser en flokk med esler. De ser ut som vakre og praktfulle dyr, men jeg får et litt annet syn på dem når jeg får vite hvordan disse flokkene fungerer. De består av én alfahann og et harem av eselhopper med føll.
Dersom en eselhingst prøver å bevege seg inn på territoriet til alfahannen blir det slagsmål og seierseselet vil bite av ballene på taperen om det får mulighet.
Sola begynner å gå ned og vi må komme oss tilbake til lodgen før det blir helt mørkt. Idet vi vender nesen hjemover får vi øye på en løve i skumringen. Vi stopper opp og nyter synet av det mektige dyret.
Foto: Jürgen E. Lautenbach
Som for å tøffe seg for oss begynner den å brøle. Det har samme effekt som å trykke på en pauseknapp. Alt står stille. Minst 20 esler og antiloper står vendt mot løven med ørene på stilk, uten å bevege seg en millimeter.
Før vi vet ordet av det er det så mørkt at vi knapt ser ti meter foran oss. Guiden skrur på en lykt som skal skåne dyreøynene i natten. Vi ser flere lyset reflekteres fra flere titalls øyne ute i natten mens guiden kjører rundt og rundt.
Jeg tror vi er på vei hjemover helt til Christian, den eneste av oss med retningssans, røper at vi kjører i sirkler. Etter hvert må guiden innrømme at hun har kjørt seg bort.
Foto: Jürgen E. Lautenbach
Hun kunne ikke kjørt bort en mer takknemlig gjeng. Mer safari for pengene tenker vi.
Vi venter en time før det omsider kommer noen som kan vise oss veien ut. Etter en morgensafari dagen etter drar vi tilbake til hotellet i Port Elizabeth og gjør oss klare for hjemreisen. Vi har ikke rukket å oppleve mye av dette mangfoldige landet, men vi har fått en skikkelig smakebit på Sør-Afrikansk triathlon og safari.
Foto: Jürgen E. Lautenbach
