- National Geographic Channel sponser triatlonutøveren Lars Christian Vold. I den forbindelse blogger han for oss i forbindelse med trening og konkurranser.
Bare en måned etter at jeg gikk i mål på Expedition Amundsen står jeg klar på startstreken igjen. Denne gangen er det 25 varmegrader og jeg har ingen pulk. Isteden har jeg våtdrakt og svømmebriller, mens en knallrød sol er på vei opp fra horisonten i Det indiske hav.
Jeg står på stranden ved Shark Rock i Nelson Mandela-bukta sør-øst i Sør-Afrika sammen med to tusen andre triatleter.
Foran oss ser vi delfinfinner og selv om vi ikke kan se noe hai, er det ikke uten grunn at stedet har fått sitt noe skremmende navn.
Det er imidlertid større sjanse for å slå seg i hjel på sykkelen eller dø av utmattelse på løpingen, enn å bli angrepet av hai, så jeg har ikke hai i tankene der jeg venter på å få løpe ut i havet.
Foran oss venter 3,8 km svømming i store bølger, 180 km småkupert sykling med sterk motvind, og 42 km løping i utmattende solstek. Det kommer til å bli en lang dag.
Etter Expedition Amundsen har jeg knapt hatt en eneste treningsøkt der jeg har vært i god form. Beina har vært stive som tømmerstokker på sykkelen og med småvondt i akillessenen har jeg fått løpt minimalt for å være på den sikre siden. Jeg er derfor veldig spent på om jeg har klart å finne formen i tide til årets første triatlonkonkurranse.
Jeg er nødt til å bli blant de to beste i aldersklassen min for å kvalifisere til VM på Hawaii, som er et av sesongens store mål. Klarer jeg det ikke i dag, vil det bli en veldig travel og dyr sesong om jeg skal klare å kvalifisere meg.
Startskuddet går og jeg løper ut mot bølgene sammen med 1000 andre samtidig startende. De første hundre meterne er et rotterace. Det gjelder å komme foran menneskehavet, så jeg kan fokusere på svømming istedenfor slåssing.
Det tar ikke lang tid før jeg befinner meg i en tetgruppe på ca 10 personer. Jeg finner roen og fokuserer på god teknikk og flyt mens jeg prøver å ligge rett bak beina på han foran for å ha minst mulig vannmotstand. Etter 57 minutter snubler jeg meg oppå land, noe svimmel etter alle bølgene. Jeg har hatt en god start på konkurransen.
Nå gjelder det å se hvordan sykkelbeina fungerer.
Jeg setter meg på sykkelen og merker at de fungerer over all forventning. Beina har ikke vært så gode på flere måneder! Jeg ser ned på klokka og får bekreftet følelsen. Jeg tråkker 320 watt uten å anstrenge meg en smule.
Jeg roer ned for å være sikker på at det holder hele løpet og legger meg kontrollert på et gjennomsnitt på 280 watt. Det tar ikke mange minuttene før jeg tar igjen førstemann i min aldersklasse. Han har svømt litt raskere enn meg, men idet jeg passerer er jeg trygg på at han neppe kommer til å bli noen utfordring på sykkel.
Etter 50 km på sykkelen leder jeg over alle de 1000 jeg startet samtidig med. Det kjennes ut som beina lever sitt eget liv og at jeg kan bare sitte oppå som gratispassasjer. Jeg konsentrerer meg mer om å holde igjen enn å presse meg. Det er sånne dager jeg lengter etter hele vinteren. Denne følelsen gjør all treningen vel verdt.
Etter 90 km har jeg syklet en av to runder og jeg sykler gjennom start og målområdet. Det er fullt av mennesker langs sykkelløypa og jeg hører speakeren roper ut: «Here comes the first of all the age-groupers! Lars Christian Vold from Norway, only 24 years old. Go Lars Christian!»
Jeg kjenner frysninger gjennom kroppen og hører klokka pipe fordi jeg tråkker over terskelwatt. Jeg må konsentrere meg om å roe ned for å være sikker på ikke å stivne senere. Jeg ser for meg hvordan det er å komme i mål, ikke bare som vinner av min egen aldersklasse, men som førstemann av alle aldersklassene.
Det hadde jeg ikke drømt om før start, men nå ser det ut som det er innenfor rekkevidde.
Jeg dunker av gårde nedover en lang slak bakke i nesten 60km/t. Det er store naturreservater på begge sider av veien så langt øyet kan se. Om jeg hadde hatt fokus på naturen istedenfor veien kunne jeg kanskje sett sjiraff eller sebra bak gjerdene. Men akkurat nå har jeg fullt fokus på å sykle så raskt som mulig.
Jeg krøker meg sammen for å fange minst mulig vind. Ingenting kan stoppe meg nå!
Plutselig begynner det å skrangle noe voldsomt i bakhjulet. Jeg regner med at det gir seg snart, men bare noen sekunder senere stopper pedalene opp og det går ikke an å tråkke videre. Jeg bremser opp til jeg står stille og prøver å tenke ut hva som kan være gærent.
Jeg roer meg ned så jeg klarer å tenke logisk. Jeg løsner kjedet fra kranken for å se om det er kranken som har kilt seg fast. Ingenting i
veien med kranken. Da må hele problemet sitte i bakhjulet. Etter noen minutter begynner folk å ta meg igjen. Først en og en med litt avstand, så etter hvert kommer det større grupper. Jeg prøver å ikke tenke på konkurransen, men kun på å løse problemet.
Hva kan det være? Blir jeg nødt til å gi meg nå? Er dette virkelig slutten på en så bra dag?
Så skjønner jeg at det må være kassetten, tannhjulene på bakhjulet, som har løsnet og kilt seg fast mellom hjulet og sykkelrammen! Jeg tar av hjulet nok en gang og strammer kassetten for hånd. Jeg krysser fingrene for at det skal holde helt inn.
Det holder i ca to km før den kiler seg fast igjen. Jeg tar av hjulet og strammer så hardt jeg klarer. Det er 80 km igjen av syklingen og jeg kommer knapt opp i fart før jeg må stoppe opp for å stramme kassetten enda en gang. Sånn fortsetter det; akselerere, bremse, skru. Om og om igjen.
Jeg stivner fullstendig i beina etter alle stoppene og ansiktet og drakten er svart av olje fra kjedet og kassetten.
For bare 30 minutter siden følte jeg meg uovervinnelig, nå føler jeg meg elendig. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg begynner å le. Jeg ser tross alt galgenhumoren i situasjonen.
Jeg hadde til og med sagt til de andre norske jeg reiste ned med at alle måtte huske å stramme kassetten før start, siden det var så dårlig asfalt. Jeg hadde selvfølgelig glemt å gjøre det selv. Jeg har aldri hatt tekniske problemer før på en Ironman-distanse, så det var vel på tide. Jeg kommer aldri til å ha problemer med kassetten igjen!
Målsetningen har brått gått fra å komme først av alle jeg startet samtidig med, til bare å fullføre. Samtidig har jeg et ørlite håp om at det tross alt skal holde til seier i aldersklassen min, som i utgangspunktet var målet for konkurransen.
Etter 40 stopp og mye akselerasjon og bremsing kommer jeg omsider til andre skiftesone og jeg kan endelig ta på meg joggeskoene. Beina er stive og jeg bruker tid på å komme i gang igjen, men etter hvert finner jeg en fin rytme.
Så begynner magen å skrike og det blir noen runder ut i skogen før jeg kan fortsette. Etter 25 km begynner det å gjøre ordentlig vondt i akillessenen. Dette skulle visst utvikle seg til å bli en virkelig utfordrende dag!
De siste 17 km gjør alltid vondt i en Ironman-konkurranse, men denne gangen blir det ekstra vondt. Jeg tvinger meg til å løpe så fort jeg klarer hele veien med håp om at jeg fremdeles leder aldersklassen.
Etter 10 timer og 15 minutter kommer jeg endelig i mål. Jeg kan med lettelse juble over seier i aldersklassen 18-24 år og kvalifisering til VM på Hawaii i oktober.
To av de andre nordmennene jeg reiste med fra Hero triatlon, Marius og Christian, fikk også Hawaii-plass. Marius løp på seg tretthetsbrudd i begge føtter, så bare det at han kom seg til mål er et mysterium.
Han kom seg imidlertid ikke videre fra mål uten assistanse. Beste nordmann ble fjorårets Norseman-vinner Allan Hovda som i år har valgt å debutere i proffklassen. Han startet konkurransen med skade i skulderen, men gjorde det imponerende bra allikevel.
Jeg ser frem til en ny duell i Norseman om noen måneder.
Forklaringer:
* Ironman: En fulldistansetriatlon (3,8km svømming, 180km sykling, 42,2 km løping) arrangert av organisasjonen Ironman
* Age-group: Man kan melde seg på i aldersklasse der den yngste er 18-24 år. De fleste deltakerne er påmeldt i aldersklasse og konkurrerer da om en god plassering i sin aldersklasse.
* Proff-klasse: Det er stort sett et proff-felt på mellom 20-50 triatleter i Ironman-konkurranser. De starter gjerne noen minutter før resten av deltakerne og kjemper om seieren i hele konkurransen. Jeg vurderer det foreløpig som mer motiverende med gode plasseringer i age group enn listefyll i proffklassen, men til neste år kommer jeg nok til å stille i proffklassen.
* VM-kvalifisering: For å kvalifsere til VM i age-group holder det å gjøre det bra i én konkurranse. Hvor mange plasser det deles ut i hver aldersklasse varierer fra Ironman til ironman. Å kvalifsere seg i proffklassen er vesentlig vanskeligere. Man må samle poeng fra flere Ironman-konkurranser og det er kun 50 herrer og 30 damer som får plass hvert år. Tidligere verdensmester og vinneren av IM Sør-Afrika 2015, Fredrik Van Lierde, får definitivt plass, og med den formen han viste her bør han være en av favorittene på Hawaii i oktober.
