10…9…8…7…6…5…4…3…2…1… Et sted langt ute i Nevadaørkenen skal et kumlokk snart bryte alle rekorder.
Siden mennesket oppfant hjulet, og kanskje fra før den tid også, har vi alltid prøvd å gjøre ting raskere, sterkere og bedre. For et par hundre år siden var pil og bue det raskeste man kunne tenke seg. Så kom oppfinnelsen av krutt, prosjektiler, racerbiler, jagerfly og raketter.
Da satellitten New Horizons passerte Pluto i fjor høst holdt den en hastighet på 49.600 kilometer i timen.
Det er ingenting sammenlignet med et kumlokk fra Nevada.
Sensommeren 1957 gjennomførte det amerikanske militæret en rekke prøvesprengninger i Nevadaørkenen. Den mest kontroversielle av disse operasjonene ble senere kjent som «Operasjon Plumbbob». 18000 mennesker og 1200 griser var involvert.
Klokken fem over halv elleve på kvelden den 27 august lå 32 kilo plutonium klart i bunnen av en 200 meter dyp betongbunker under ørkensanden. Bunkeren var formet som en sjakt, en stor silo som strakk seg nedover under bakken.
Bomben som skulle testes hadde kodenavnet Pascal-B, og ble regnet som en «liten» atombombe. I bunnen av sjakten, like over sprengladningen, lå en stor betongblokk.
Helt på toppen av sjakten ble det plassert et solid kumlokk med vekt på hele 900 kilo.
Så begynte nedtellingen.
10…9…8…7…6…5…4…3…2…1…
Flere hundre meter under bakken frigjøres enorme mengder energi — nok til at betongblokken som ligger over bomben umiddelbart fordamper. Pascal-B var egentlig konstruert for å være et sikkerhetseksperiment, og ladningen var estimert til å kun utgjøre noen få kilo. Alle ble overrasket da effekten viste seg å være rundt 55.000 ganger større enn antatt.
31 millisekunder etter detonasjon beveger den fordampede betongblokken og ildkulen fra atombomben seg oppover veggene i den underjordiske betongsjakten med rasende fart.
På toppen ligger kumlokket og venter.
På overflaten, ikke langt unna, står det et høyhastighets filmkamera klart for å fange begivenheten. Det er plassert der av Dr. Robert R. Brownlee. Han har planlagt dette nøye, og formålet er å prøve å filme kumlokket når trykken fra atombomben like under får det til å fly til værs.
Ifølge Dr. Brownlees beregninger ville kraften fra atombomben akselerere kumlokket til en hastighet på flere hundre tusen kilometer i timen.
Dr. Brownlee har selv skrevet om samtalen han hadde med sin sjef, Bill Ogle:
Ogle: “What time does the shock arrive at the top of the pipe?”
Brownlee: “Thirty one milliseconds.”
Ogle: “And what happens?”
Brownlee: “The shock reflects back down the hole, but the pressures and temperatures are such that the welded cap is bound to come off the hole.”
Ogle: “How fast does it go?”
Brownlee: “My calculations are irrelevant on this point. They are only valid in speaking of the shock reflection.”
Ogle: “How fast did it go?”
Brownlee: “Those numbers are meaningless. I have only a vacuum above the cap. No air, no gravity, no real material strengths in the iron cap. Effectively the cap is just loose, traveling through meaningless space.”
Ogle: And how fast is it going?”
Brownlee: “Six times the escape velocity from the earth.”
Når Dr. Brownlee senere ser gjennom filmen fra prøvesprengningen legger han merke til noe rart: Kumlokket er kun synlig i den aller første billedruten i høyhastighetsfilmen. Da regner han seg frem til at kumlokket må ha flyttet seg med en hastighet på 66 kilometer i sekundet — 237 000 kilometer i timen.
Kumlokket ble aldri funnet.
Og nå kan man begynne å drømme… Det finnes altså en teoretisk mulighet for at kumlokket kan ha forlatt jorden, selv om mange mener at det er mer sannsynlig at det ville ha brent opp på sin voldsomme ferd opp gjennom atmosfæren.
Men ingen vet sikkert.
Det man vet var at dette skjedde to måneder før russerne sendte verdens første satellitt, Sputnik, i bane rundt jorden.
Kanskje ble de slått av et 900 kilos kumlokk fra Nevadaørkenen?
Diskusjonen går høyt om dette er mulig på nettsteder som Reddit og i sosiale medier. Noen mener at kumlokket ville ha fordampet umiddelbart, andre peker på at man må forholde seg til fakta — at kumlokket lettet fra bakken med en vanvittig hastighet.
Hvor det er nå er det ingen som vet, men det er lov å drømme om at et sted langt der ute svever et kumlokk fra Nevadaørkenen.
Kumlokk og atomskrøner til side, så finnes det en rekke andre fartsrekorder som heller ikke er til å kimse av. Wikipedia lister blant annet romsonden Helios 2 med en hastighet på 252 792 kilometer i timen (relativ til solen), og til sommeren vil kanskje satellitten Juno på vei til Jupiter også nå vanvittige hastigheter.
Via Wikipedia, Nuclear Weapon Archive, Savvy Paranoia
