Han vandrer rundt med et ris for å piske slemme barn. Fra hodet krøller det seg opp to gigantiske horn. Kroppen er hårete og lemlestet, tungen lang og stikkende. Møt Krampus: halvt geit, halvt demon – og julenissens onde hjelper. Men hvor kommer han egentlig fra?
Den djevelske julebukken hjemsøker i desember det amerikanske kinopublikummet. I blockbusteren «Krampus» ryker en tradisjonell og dysfunksjonell familie i tottene på hverandre under den erkeamerikanske julefeiringen. Mangelen på julestemning lokker til seg pelsdemonen, og horroren er i gang.
Men juledjevelen er verken amerikansk eller regissør Michael Doughertys oppfinnelse. Det truende udyret stammer fra Øst-Alpene, og kan spores helt tilbake til germanske skikker i førkristen tid.
Krampus fikk seg en riktignok en knekk på 1100-tallet. Under inkvisisjonen forsøkte den katolske kirken å bannelyse både Krampus og markeringene av han, fordi geita lignet for mye på djevelen.
Men på 1600-tallet gjorde Krampus et kraftig comeback, og ble da for alvor ført inn i de kristne juletradisjonene. Der har han blitt værende siden, og geita er nå en sentral juleskikkelse i land som Østerrike, Ungarn, Tsjekkia og de sørlige delene av Tyskland.
I 1934 satte riktignok det kristenkonservative partiet i Østerrike alle kluter til for å forby Krampus nok en gang. De gikk faktisk så langt som å beskylde sosialdemokratene for å stå bak djevelpakket.
I USA vekker Krampus fortsatt kontroverser, og flere konservative mener skikkelen er en representant for en stadig mer ukristen feiring av julen.
Hva er det så med denne skapningen som både lokker og skremmer oss?
Selveste Krampus kommer ifølge folkefortellingene gjerne krypende på kvelden 5.desember – Krampusnacht – sammen med sin gode venn St.Nikolaus. Men mens Julenissen putter godterier i skoene til de snille barna, og små kvister i skoene til de slemme, har hans alter-ego en litt annen stil.
Barn som ikke har oppført seg risikerer nemlig å bli slått til blods med Krampus´bjørkeris. I de snille historiene etterlater Krampus seg kull og andre uhumskheter i huset, mens i de mer tøffere historiene om han går det riktig ille. I verste fall stapper Krampus barna ned i sekken sin og drar dem med seg til underverden, der de enten blir torturert eller spist.
Ifølge flere eksperter innen mytologi skyldes populariteten til Krampus først og fremst at geita lokker fram den dyriske siden i oss. Andre mener comebacket til Krampus er en reaksjon på kommersialiseringen av julen, der udyret blir stående som en anti-tese til alle de nusselige reinsdyrene og glitrende englene der ute.
Det er i hvert fall liten tvil om at den lodne demonen har rasket seg inn i den amerikanske populærkulturen. I 2013 gjorde han en opptreden i TV-serien «Grimm» mens hans samme år dukket opp i skrekkfilmen «Krampus: the Christmas Devil». «Krampus», filmen som nå altså ruller over det amerikanske lerretet, høster svært gode besøkstall, på tross av at mottakelsen har vært blandet fra amerikanske og engelske kritikere.
Amerikanerne har riktignok gjort noen «kreative» justeringer på Krampus. Der han i mytologien går rundt med et ris eller en pisk, er han nå utstyrt med en massiv metallkrok. I filmen har han også med seg noen skumle medhjelpere, i form av onde smånisser og klovner, som man ikke finner spor av i mytologien. Den lange tunga er forøvrig forduftet i filmen.
Selv om Krampus kan minne om den norske julebukken, har vi kanskje ikke adoptert interessen for djevelgeita her hjemme, eller? «Krampus» blir i hvert fall ikke vist på norske kinoer i julen, så du får nøye deg med traileren enn så lenge.
Psst: Lurer du på hva du må gjøre hvis Krampus banker på døra i julen? I Østerrike er det tradisjon for å kle seg ut som udyret og vandre i Krampus-parader, eller bare gatelangs. Og hvis du da møter på djevelgeita, er det bare en ting som kan jage han bort: Et shot med schnapps.
Toppbilde: Postkort av Krampus fra 1900-tallet. Av ukjent forfatter
