Denne uken er fenomenet «road rage» igjen blitt aktualisert. Denne gang av en komisk snerrende engelskmann ved navn Ronnie Pickering.
Hvem er så denne Ronnie Pickering? Vel, i dette tilfellet er nettopp det spørsmålet halve moroa. Stakkars Ronnie har fått føle hvordan det er å bli ufrivillig internett-kjendis i løpet av noen få timer. Slik gikk det til:
For to dager siden kjørte Ronnie Pickering sin burgunder-røde Citroën Picasso rundt i den britiske småbyen Hull. Av en eller annen grunn lot Ronnie seg irritere noe voldsomt av en ung mann på moped.
Skjermdump fra Youtube via The Telegraph
Mopedisten og Ronnie startet en voldsom diskusjon, skjønt, det var ingen vold — kun eksepsjonelt «frisk» språkbruk.
Det hele topper seg når Ronnie skriker: «Vet du hvem jeg er?! Jeg er Ronnie Pickering» som om han var en bokselegende eller lignende. Det Ronnie ikke visste var at mopedisten har en kamera festet til hjelmen sin, og det siste han sier på videoen er «dette havner på YouTube». Som sagt, så gjort — og noen timer senere har videoen over en million visninger.
Her kan du se hele moroa (pass øra — dette er friskt)
Mer interessant enn hvem Ronnie Pickering egentlig er, er spørsmålet om hvorfor vi blir så sinte i trafikken. Dette gjelder jo ikke alle, men det er en kjent sak at tilsynelatende «normale» og sindige mennesker kan få en helt annen personlighet når de setter seg bak rattet.
Allerede i 1950 ble fenomenet «road rage» omtalt i populærkuturen. Disney-figuren Langbein, eller «Goofy» som han heter på engelsk, er stjernen i tegnefilmen «Motor Mania». Her transformeres godlynte Langbein fra sedat fotgjenger i forstadsidyllen, til en villmann så fort han setter seg bak rattet.
I videoen nedenfor kan du se «Langbein» gå amok i trafikken:
Magasinene Slate og Wired har kikket nærmere på fenomenet «road rage» og har i en felles artikkel samlet flere av de rådende teoriene om hvorfor noen «mister hodet» i trafikken.
Legendarisk «road rage»-scene fra filmen «Falling Down» med Michael Douglas
En av de mest interessante effektene er såkalt de-individualisering. Et sosialpsykologisk fenomen som kan gjøre at folk begår handlinger de aldri ville ha gjort hvis de for eksempel var alene. I boken «Menneskets dimensjoner» blir fotballpøbler brukt som eksempel på de-individualisering. Blant fotballpøblene taper individene sin individualitet, og føler seg anonyme overfor personer utenfor gruppen.
Noe av det samme skjer når vi setter oss i en bil. Selvinnsikten reduseres, vi operer som en del av «flokken» sammen med de andre trafikkantene, og vi føler mindre nærhet til mennesker utenfor bilen.
I en boks av metall og glass blir vi småkonger, og tar oss til å skrike og hyle til omgivelsene rundt oss. I tillegg har personene som sitter i bilen mistet muligheten til å kommunisere effektivt med de på utsiden.
Språket er borte og ofte er det vanskelig å se hva som foregår inne i bilen. Dette frustrerer (de hissige) bilførerne, og gjør at de heller prøver å kommunisere med bilen som verktøy — med tuting, rusing av motoren og andre flauheter som eneste metode.
En ting som synes å hjelpe mot «road rage» er å ha med seg andre passasjerer i bilen. Passasjerene blir sjelden like oppjaget som sjåføren, og kan også ha en beroligende effekt på mennesket (mannen) bak rattet.
Til forlystelse og avskrekking, her er noen legendariske «road rage»-GIFer som viser hvordan en vanlig kjøretur kan gå fra «tomgang» til «rødt lys» i løpet av sekunder:
Øst-blokk-«road rage» via Giphy.com
I tilfellet under ble samtalen kort, da passasjeren i baksetet også ønsket å ta del i diskusjonen:
Firbent «road rage»
Mannen på motorsykkel lar seg ikke hindre av størrelsesforskjellen:
Noen gir alt i trafikken. Via Giphy.com
Avsluttende replikk får russisk trafikk:
Giphy
