I to og et halvt tusen år har vi fortalt historien om hva som skjedde da kong Xerxes I av Persia marsjerte inn i Hellas med en enorm hær i år 480 f.v.t.
Nemlig at Leonidas av Sparta tok med sin personlige garde på bare 300 elitesoldater for stoppe Xerxes ved det trange fjellpasset Thermopylae (direkte oversatt: «de varme portene»), og holdt den persiske horden i sjakk der i flere dager. Selv da de ble forrådt og omringet, nektet de å gi seg, og kjempet til siste mann for å forsvare Hellas.
Sånn går i alle fall legenden.
Hver uke denne høsten har vi skrevet om historie slik den forholder seg i populærkulturen. Denne gangen tar vi for oss filmen «300» fra 2006.
Det var ikke bare på jakt etter ære og frodige landområder at Xerxes tok sin hær til Hellas. Han var også ute etter hevn, etter at grekerne hadde slått tilbake faren hans, Darius, i det berømte slaget ved Marathon ti år tidligere.
De antikke kildene sier at hæren til Xerxes telte flere millioner menn, og filmen viser det samme. Men dette er sannsynligvis en overdrivelse. Det er likevel rimelig å anta at han hadde med seg et sted mellom 100 000 og 250 000 soldater, som jo heller ikke er til å kimse av.
På samme måte er de 300 spartanerne en sannhet med modifikasjoner. Mer om det om litt.
Historien ble først fortalt i Herodots «Historie», et historisk verk skrevet i det femte århundre f.v.t. Bare noen år etter hendelsene fant sted. Der vi vil tørre å anta at folk flest ikke har lest Herodot, så er det svært mange som likevel har et forhold til fortellingen, gjennom actionfilmen «300».
Eller – er det egentlig den samme fortellingen? Filmen er nemlig litt av en populærkulturell potpurri.
«300» er tydelig inspirert av historiske hendelser. Den tar i store trekk for seg det samme handlingsforløpet som finnes i Herodot, og flere av de beste replikkene er til og med hentet rett ut av den antikke teksten.
Du husker replikkvekslingen om at perserne skal skygge for solen med pilene sine, og grekeren som svarer «then we will fight in the shade»? Det er fra Herodot!
(Å skygge for solen med piler er forresten i praksis umulig, for de som måtte lure).
Ikke en gang Herodot selv kan vi stole på uten videre, og filmen er uansett ikke basert direkte på det antikke verket.
Snarere er dette en filmatisering av tegneserien med samme navn av Frank Miller og Lynn Varley, gitt ut i 1998. Og tegneserien er i tur inspirert av en eldre film, nemlig «The 300 Spartans» fra 1962.
Historien slik den fremstår i «300» har med andre ord gått som hviskeleken gjennom Hollywood og populærkulturen, og har endret seg en hel del på veien. Og om Herodot siteres i dialogen, så siteres science fiction og fantasy-filmer som «The Matrix» og «Ringenes herre» i stilen.
Det er vanskelig å si hvilken av dem som har vært viktigst, alt i alt, for det ferdige produktet.
Så – hva var det som egentlig skjedde ved Thermopylene den gangen? Det er sant at det i Sparta var forbud mot militære aktiviteter under Carnea-festivalen, og at hæren derfor ikke mobiliserte. Den persiske trusselen kom attpåtil under de olympiske leker, som også representerte fred.
De sendte derimot en ekspedisjon på 300 mann ledet av en av deres to konger, Leonidas, for å blokkere passasjen ved Thermopylene. Dette var langs en «hovedvei» gjennom Hellas, så å si, og akkurat her møttes sjøen og fjellet. Det var altså lett å forsvare med relativt få mann.
Den gang var dette et smalt pass på bare omkring 40 meter, mens det i dag er langt større, fordi strandlinjen har flyttet seg.
Så langt, så likt. I filmen ser vi at de møter noen andre greske styrker på veien dit, som de mer eller mindre avfeier. I virkeligheten var det helt sentralt for spartanerne å samle forsterkninger på veien, og det var derfor ikke bare de 300 soldatene som nådde frem til de varme portene.
Tallet var heller omkring 7000, og disse holdt Xerxes’ hær i sjakk i to dager.
Og selv om disse var veltrente – ikke minst spartanerne, men sin profesjonelle hær – så var det nok ingen vaskebrett-mager å se på slagmarken. Om de så kjempet nakne i de olympiske lekene, så ville ingen greker gått til krig uten rustning eller brystplate. Brystplatene hadde sixpack, da.
På slagets tredje dag fikk Leonidas høre at de var forrådt, og at en greker ved navn Efialtes – som ikke var en deformert, orkelignende spartaner, som i bildet over – hadde ledet en persisk styrke over et fjellpass for å omringe dem.
Når han skjønte at slaget var tapt, viste Leonidas sitt heltemot: Han sendte vekk mesteparten av de gjenværende styrkene, men ble værende sammen med sine spartanere for å kjempe til døden.
Som i filmen.
Bortsett fra det er Leonidas’ rolle er mye viktigere i filmen enn i virkeligheten. I filmen starter han krigen så å si egenhendig, og den vises nærmest som hans personlige kamp. I virkeligheten måtte han ikke trosse sine egne, og det var aldri et spørsmål om å vinne over perserne, bare å forsinke dem.
Perserne vant slaget – men tapte krigen. En annen ting som ikke kommer frem i filmen, er at dette var minst like mye Athen sin fortjeneste, som det var Sparta sin.
Så «300» er i store trekk ganske riktig, men samtidig satt på spissen, stilisert, og unyansert. Ikke at den prøver å være en dokumentar, men det er likevel noen problemer med hvordan den presenterer historien.
Filmen handler ikke om nasjon mot nasjon. Den handler om godt mot ondt. Eller om frihet mot slaveri, hvit mot svart, vesten mot resten. Kanskje ikke rart filmen ble forbudt i Iran (datidens Persia).
For de frie, greske heltene er tydelig overlegne motstanden, både moralsk og fysisk. Kulturhistorikeren Jeffrey Richards går så langt som å kalle det «den sannsynligvis mest fascistiske filmen som har vært på kino siden det tredje riket falt».
Vi har ikke plass til en nærgående kritikk eller analyse av filmen her, men det er verd å påpeke paralleller som at filmen åpner med en monolog om at spartanske barn som ikke er sunne, sterke og velformede ikke har livets rett. De vil skape en «ren», sterk menneskerase.
Og når de prater om frihet i Sparta, så unnlater de å nevne at de på dette tidspunktet hadde underlagt deg et helt folkeslag, nemlig helotene, som de styrte med jernhånd.
Det var fruktene av helotenes arbeid som gjorde at Sparta kunne opprettholde en profesjonell hær, men frykten for opprør blant helotene var også grunnen til at den spartanske hæren var nødvendig i utgangspunktet!
Vi kan ikke bare skylde på Hollywood her, for ikke å få frem slike nyanser. Allerede i antikken dyrket Sparta et bilde av seg selv som en fri og plettfri bystat med verdens beste soldater. Propagandaen deres er blitt kalt «The Spartan Mirage» – den spartanske luftspeiling.
Perserkrigene er forresten mye av grunnen til at ordet «barbar» har den betydningen vi kjenner. Barbaros betydde i utgangspunktet «ikke-greker», eller en som snakket et fremmed språk. Det viste spesielt til persere, og ble derfor negativt ladet som følge av krigen.
Det har kommet til oss via latin, og viser i dag til rå og usiviliserte folk.
Alt dette er bare en god illustrasjon på at det er seierherren som skriver historien.
Interessant det dere skriver om «barbar» på slutten der. Romerne hadde noe tilsvarende, en «Graecus» betydde egentlig greker, men ble av Romerne betraktet som en fiende av det romerske imperiet. Just a fun fact:-)