I 1929 gjorde astronomen Edwin Hubble en bemerkelsesverdig oppdagelse: De andre galaksene vi kan se bortenfor Melkeveien beveger seg vekk fra oss.
Universet utvider seg.
Mange tiår senere – mye takket være romteleskopet som bærer Hubbles navn – ble det observert at universet ikke bare vokser, men at det ekspanderer i et akselererende tempo. Tre astronomer ble i 2011 tildelt Nobelprisen i fysikk for dette funnet, og teorien har fått utbredt aksept i vitenskapsmiljøene.
Konklusjonen var basert på analyser av supernova type Ia (eksplosjonen av døende stjerner), som kan brukes til å regne ut avstanden til galaksen det forekommer i. Men hvorfor akselerasjonen skjer, er aldri blitt forklart.
Den ukjente kraften er simpelthen døpt «mørk energi».
Men hva om ekspansjonen ikke akselerer i det hele tatt?
Bevisene kan i alle fall være mer skrøpelige enn tidligere antatt. Det viser en ny studie ledet av professor Subir Sarkar fra Institutt for fysikk ved Universitetet i Oxford.
– Det finnes nå en mye større database av supernovaer, som vi kan utføre omfattende og detaljerte analyser på, sier Sarkar i en pressemelding hos Science Daily.
– Vi analyserte den nyeste katalogen på over 740 Type Ia supernovaer – over ti ganger større enn det opprinnelige utvalget som oppdagelsen ble basert på – og fant at bevisene for akselerert ekspansjon er, på det meste, hva fysikerne kaller «3 sigma». Dette er langt mindre enn de «5 sigma» som kreves for å stadfeste et funn av sentral betydning, sier han.
For å si det på norsk: Slik de ser det, holder ikke bevisene mål.
– Det kan hende at det som ser ut som mørk energi, bare er en konsekvens av den unyanserte teoretiske modellen vi bruker for å analysere dataen – en modell som faktisk stammer fra 1930-tallet, lenge før det fantes noen reell data, sier Sarkar.
Han mistenker at et mer avansert, teoretisk rammeverk kan redegjøre for observasjonene uten å blande inn en slik uforklarlig kraft. Det finnes riktignok også andre indikasjoner på at ekspansjonen kan være akselererende.
Det som mangler, er gode bevis.
Sarkar tror samatidig at mye av forskningen kan være farget av at en tar utgangspunkt i at akselerasjonen finner sted.
– Det vil selvsagt kreve sitt å overbevise vitenskapsmiljøene om dette, sier han, og fortsetter:
– Men vårt arbeid bidrar til å vise at en grunnpilar i den standard kosmologiske modellen er ganske skjelven.
