Triatlonutøveren Lars Christian Vold blogger for Natgeobloggen. I dag har vi tatt en prat med ham om det myteomspunnede fenomenet runner’s high. For hvem kan vel bedre hjelpe oss med å forstå treningsrus enn en hardbarka treningsnarkoman?
«Euforisk», «tåredryppende», «magisk».
Skildringene av hvordan det er å oppleve runner’s high er mange og unike. Mens enkelte løpere beskriver tilstanden som å sveve opp bakkene, er det til og med noen som hevder de har sett lyset!
– Felles for beskrivelsene, er at det skjer et eller annet uforklarlig. Mot slutten av løp, når man tror man er helt ferdig, får man plutselig en ekstrem energi og lykkefølelse, sier Lars Christian Vold, og fortsetter:
– Den runner’s high som det forskes på, beskrives mer nøkternt som en «økt velvære sedasjon». Det vil si at kroppen skiller ut stoffer som gir en smertestillende effekt og økt glede under trening – en treningsrus.
Helt i kjelleren – eller?
Lars Christian Vold på Norseman i år. Foto: Kai-Otto Melau
Er det en mann som vet hvordan det er å være sliten – og nå snakker vi skikkelig sliten – så er det den unge og talentfulle Oslo-gutten Lars Christian Vold. 24-åringen har deltatt i flere av verdens mest ekstreme konkurranser, hvor både smerter og oppkast er vanlig kost.
Har du selv opplevd å gå fra å være i kjelleren til helt oppe i skyene under disse beinharde løpene?
– Første gang jeg opplevde runner’s high var under Norseman i 2012. Jeg var på vei opp den siste bakken, og trodde jeg ikke hadde noe mer å gå på. Jeg var helt skutt. Men ut av det blå fikk jeg plutselig masse energi, noe som var veldig rart siden jeg ikke var i supergod form på denne tiden. Jeg løp fortere opp den bakken enn jeg noen gang har løpt tidligere, og det var helt utrolig at jeg klarte det. Det var surrealistisk, rett og slett.
– Og da du kom til toppen?
– Da var jeg ferdig. Jeg skalv og hadde kramper overalt.
Ikke bare endorfiner
I over 30 år har man antatt at endorfiner er kilden til runner’s high og løperusen. Etter en lang løpetur spyr kroppen ut endorfiner, noe som reduserer ubehag i kroppen. Fordi endorfiner virker smertedempende på lignende måte som morfin, har man også trodd at den mentale lykkerusen man kan oppleve etter lengre og tøff fysisk anstrengelse kommer av endorfiner.
Men en nyere tysk studie fra 2015 hevder at det snarere er et annet stoff som gir runner’s high – cannabinoider. Oversatt: kroppens versjon av det å røyke cannabis.
Studien påpeker at endorfin-molekylene er for store til å passere hjernebarrieren, og at utskillelsen av endorfiner kun kan observeres i blodstrømmen. Det betyr at selv om endorfinene kan lindre smerte i musklene, så har de ikke evnen til å påvirke hjernen direkte i form av en rusende, euforisk effekt.
– Endocannabinoider er derimot små nok til å passere hjernebarrieren. Man finner at endocannabinoider har en lignende belønnende og avslappende effekt på hjernen som det cannabis har, sier Vold.
Avhengig av trening
Når løping faktisk gjør deg rusa, er det kanskje ikke så rart at enkelte blir treningsnarkomane.
– Mange idrettsutøvere opplever å bli deprimerte, eller i hvert fall nedstemte, om de plutselig må gå lange perioder uten trening. Om du trener mye og hardt, blir det avhengighetsskapende, sier Vold, som påpkeker at mye trening kan endre hjernestrukturen og gjøre hjernen «yngre» enn alderen skulle tilsi.
– Hos dem som trener mye kan man blant annet se en høyere tetthet av blodårer, og gjerne en større hippocampus – en hjernedel som er involvert i hukommelse og minner. En teori er at godt trente personer, som får endret hjernestruktur, også får lettere glede av treningen enn dem som ikke trener like jevnlig.
Men selv om både Runners high og treningsglede har fysiologiske årsaker, spiller også psyken inn.
– Det handler om forventninger og innstilling. Hvis man har en positiv assosiasjon til trening og det å pushe seg, så vil naturlig nok opplevelsen bli mye bedre, og det vil kunne gi en effekt som runner’s high. Hvis man derimot går inn i treningen med en forventning om at dettte blir vondt og jævlig, så vil det ta sannsynligvis ta mye lenger tid før man kan oppleve å få en rus eller lykkefølelse av treningen, sier Vold.
Det siste giret
Er det en ting triatlonløperen kan, så er det nettopp å presse seg selv.
I fjor tok 24-åringen tredjeplassen i beinharde Norseman 2015, løpet som består av 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer på sykkel og 42,2 kilometer løping (ren galskap, med andre ord).
I 2015 bega han seg også ut på turen som nesten tok livet av Roald Amundsen. Etter 100 kilometer på ski over Hardangervidda med en 40 kilos pulk på slep og generelt blodslit vant han hele greia, da verdens hardeste skiløp – Expedition Amundsen.
– Når man kjører seg selv så hardt som du gjør i disse løpene: Kan det ikke da være skadelig å plutselig få helt ny energi i form av runner’s high?
– Det er klart det er en grunn til at kroppen sier at nok er nok. Jeg vil anta at det er evolusjonære grunner til at runner’s high oppstår. Trolig stammer det fra da mennesket måtte kjempe for overlevelse, da det var større sjanse for å dø av løven enn av utmattelse, sier Vold.
– Runner’s high er kanskje en slags forsvarsmekanisme – det absolutt siste giret som kan redde deg fra løven. Eller i de fleste nordmenns tilfelle, få deg over målstreken.
Lars Christian Vold etter å ha krysset målstreken på årets Norseman. Foto: Olav Wendel
Her kan du følge Lars Christian Volds beinharde rapporteringer om alt i fra svette og seier til mangel på treningslyst.
Toppbilde: Lars Christian Vold. Lisensiert av Marius Wallin.
