I dag feires Kristi himmelfart, dagen der Jesus ifølge kristen tradisjon ble hentet til himmels igjen – 40 dager etter oppstandelsen.
Hadde «Star Trek» vært en greie den gangen, ville en kanskje sagt at det var Scotty som «beamet» ham opp?
Vi synes i alle fall dette er en god dag for å spørre hvor langt unna vi egentlig er å lage en «transporter» slik de bruker i denne tv– og filmserien. Er teleportering noe vi kan få til, eller som overhodet er tillatt innenfor fysikkens lover?
Svaret, dersom en ser for seg å sende mennesker og objekter gjennom tid og rom, er litt mer komplisert enn «ja» eller «nei». Men teleportering er i prinsippet ikke bare mulig. Det har allerede blitt gjort.
Hør hva en av våre favorittfysikere, Brian Cox – du vet, han som viste hva som skjer når du slipper en fjær og en bowlingball i et vakuum – forteller på talkshowet til Conan O’Brien:
Fremskrittene er gjort innen kvantefysikken. Forskere lykkes allerede på 90-tallet i å overføre tilstanden til partikler, nærmere bestemt et enkelt atom eller foton, fra ett sted til et annet. Dette blir kalt kvanteteleportering.
Selve materien blir ikke her med på reisen, det er kun informasjonen som overføres og gjør at det nye atomet eller fotonet oppfører seg eksakt likt. Men det innebærer for det første at det originale atomet ødelegges, og for det andre at det allerede må finnes materie i den andre enden, som kan ta inn informasjonen.
Da er det naturlig å spørre: Kan en lese av tilstanden til alle atomene i et menneske, og overføre dem til en ny posisjon – dersom bestanddelene ligger klare der på forhånd? Det bør i teorien være mulig, men om enn vi kunne lese av all dataen som utgjør et menneske, så vil det å kode– og sende informasjonen kreve mer maskinkraft enn vi engang kan forestille oss i dag.
Til nå har en ikke en gang fått til å overføre («teleportere») et enkelt molekyl, så det er heller tvilsomt om vi ser et slikt gjennombrudd med det første.
Forklaringen av kvanteteleportering er selvsagt egentlig mer avansert enn det lille som er skissert her. Dem som vil ta en kikk på matten, kan sjekke ut den engelske Wikipedia-siden for fenomenet.
Dette er altså ekstremt vanskelig – mange vil si urealistisk. Men om vi hypotetisk sett skulle klare å teleportere et helt menneske på denne måten, reises det også en del nye og vanskelige spørsmål.
Ett av dem ble stilt til den kjente fysikeren Michio Kaku i 2011:
– Hvis kvanteteleportering kunne teleportere et helt menneske, ville dette teleporterte mennesket virkelig være den samme personen, eller bare en eksakt kopi?
Som Kaku med rette påpeker, så er dette det punktet der fysikk møter filosofi. Og det er neppe noen av dem som, per nå, kan gi noe endelig svar. Men Kaku gjør et godt forsøk, som du kan se i klippet nedenfor.
Dilemmaet minner forresten om det vi ser i filmen «The Prestige» fra 2006. Obs: spoiler-advarsel! Hopp frem til etter filmklippet for ikke å få avslørt denne filmen.
Som del av en trylleforestilling, slippes karakteren spilt av Hugh Jackman her ned i en lukket vanntank – men dukker så opp igjen tørr og uskadd bakenfor publikum like etterpå. Han har da funnet en måte å teleportere seg selv vekk, men det er like fullt snakk om å skape en klone: den versjonen som slippes ned i vannet, drukner virkelig.
Hvem av dem er det da som egentlig er «ham»? Sjekk ut Michio Kakus tanker om dette:
Det å teleportere vil innebære å ødelegge originalen for å skape en kopi. Personen blir, i praksis, drept.
– Det vil si at dersom en tror på en sjel, så går denne til himmelen – eller det andre stedet, sier Kaku.
Men hvis den nye kopien som dukker opp har alle samme trekkene, de samme minnene og drømmene, hva er da forskjellen? Neste spørsmål da, blir hvorvidt vi mennesker egentlig ikke er noe annet enn en spesifikk sammensetting av informasjon.
– Det er teoretisk mulig å sende et menneske på tvers av rommet, eller til og med til Mars. Og det åpner for et helt gyldig spørsmål: hva skjer med sjela, når den originale kopien dør, og noen andre – der ute – har alle minnene dine? Hva betyr det?
Vel, vi vet ikke. Og vi ville ikke holdt pusten for å vente på at noen skal finne det ut.
