I dag er det 70 år siden det norske folk kunne slippe jubelen løs, og atter reise flagget i rødt, hvitt og blått – etter fem traumatiske år under tysk okkupasjon. Krigen i Norge tok slutt 8. mai 1945.
Kapitulasjonen i Norge kom i kjølvannet av at tyske styrker hadde kollapset på kontinentet. Hitler tok sitt eget liv den 30. april, og Berlin falt til sovjetiske styrker tre dager senere.
Men ingen fredsavtale ble lagt på bordet under disse dagene – det var kun en våpenhvile. Offisielt var Norge og Tyskland fortsatt i krig, og det skulle gå seks år før det ble tatt hånd om.
Årsakene er mange til at det ikke ble tegnet noen overordnet og endelig fredsavtale i mai 1945. Det var i prinsippet blitt fred i Europa, men situasjonen var fortsatt svært spent og kaotisk. En idé om hvor dyptgripende problemene var, kan du få i dokumentaren ovenfor (NB: vi anbefaler også boken «Postwar» av Tony Judt).
Krigen herjet fortsatt i Stillehavet, der Japan nektet å overgi seg, inntil USA brukte atombomber mot de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august samme år.
Samtidig, i Europa, var millioner av mennesker hjemløse eller på flukt. Landegrenser var blitt flyttet og fortsatt ikke avklart. Det fantes ikke nok mat. Og kontinentets mektigste nasjon, Tyskland, var det ingen som visste hvordan de skulle forholde seg til.
Det som gjorde situasjonen ekstra farlig var at de allierte styrkene ikke lenger hadde noe til felles etter Tysklands fall.
Det var samarbeidet mellom USA og Storbritannia i vest, og Sovjetunionen i øst, som hadde gjort det mulig å beseire Hitlers styrker. Men foruten en felles fiende, var disse så forskjellige som natt og dag. Når krigen var avgjort, bristet også denne fasaden av vennskap mellom øst og vest.
Titalls millioner mennesker var blitt drept i krigshandlingene de siste årene, og ingen ønsket at ulikhetene mellom USA og Sovjetunionen skulle avgjøres med mer blodsutgytelse. I stedet utviklet det seg til en kald krig, som i første rekke dreide seg om innflytelse på det europeiske kontinentet – ikke minst i Tyskland selv.
En altomfattende fredsavtale på dette tidspunktet, som skulle bestemme vilkårene for fred og stabilitet i Europa og resten av verden, var aldri realistisk.
En rekke mer lokale fredsavtaler ble derimot forhandlet frem kort tid etter krigshandlingene tok slutt. Italia, Finland, Romania, Bulgaria og Ungarn hadde alle kjempet på tysk side under krigen, og disse møtte de allierte for fredssamtaler i Paris, i 1946.
I de påfølgende traktatene, som ble signert i februar 1947, fikk disse landene tilbake sin status som suverene stater, og territoriale disputter ble avgjort.
For Tyskland og Japan var det mer komplisert. Tyskland var inndelt i fire okkupasjonssoner, kontrollert av henholdsvis USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Det samme gjaldt Berlin, selv om hovedstaden ligger dypt inne i det som var Sovjetisk territorium (det fremtidige DDR).
Den vestlige sonen forble under okkupasjon frem til 1949, da Folkerepublikken Tyskland (bedre kjent som Vest-Tyskland) ble opprettet som en selvstendig stat. Som en reaksjon oppstod DDR (Øst-Tyskland) noen måneder senere.
Det var først etter dette, når situasjonen var i ferd med å stabilisere seg (om enn landet forble delt), at krigen offisielt ble avsluttet. De fleste land som offisielt fortsatt hadde erklært krigstilstand mot Tyskland, opphevet denne i løpet av 1951 – inkludert Norge. Også en fredsavtale med Japan ble tegnet i 1951, og satt i effekt året etter.
Krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen, på sin side, ble formelt avsluttet i 1955 – ti år etter frigjøringen.
Toppbildet: Fanger fra Falstad fangeleir vender hjem i mai 1945. Foto: Schrøder/Trondheim byarkiv. CC-lisens BY-SA 2.0 via Store norske leksikon.
