Ved første øyekast er det vanskelig å begripe at de to X-figurene på bildet har nøyaktig samme farge. Men ser du nøye, så vil du se at det stemmer.
Det er kanskje enklere å se på bildet lenger nede, der linjene møtes.
I et intervju med den offentlige, amerikanske radiokanalen NPR forklarer fargeforsker Mark Fairchild at farger er mer subjektive enn det vi tror. Fysikken sier at farger simpelthen er lys med ulike bølgelengder, men det går han ikke med på. Ikke uten videre.
– Til det svarer jeg vanligvis at jeg kan ta hvilken som helst bølgelengde og få den til å fremstå som nesten hvilken som helst farge, sier han til NPR.
Fairchild jobber ved Rochester Institute of Technology (RIT) i delstaten New York, der han leder forskningen på hvordan vi mennesker oppfatter farger.
– Den tekniske definisjonen av farger er at de er visuell persepsjon, sier han. Noe vi eventuelt kan oversette som synsmottagelighet.
Det kjente ordtaket har visst rett i at det handler om øyene som ser.
Først må vi spesifisere at det teknisk sett er riktig at farger er bølgelengder av lys, også. Slik det presenteres i videoen over (der Fairchild ville hatt noen innvendinger).
På barneskolen lærte du regla for å huske fargene i regnbuen. Roggbif. Rød i den ene enden, fiolett i den andre. Du har nok også hørt om både infrarød og ultrafiolett. Har du tenkt over at det er en sammenheng her?
Synet vårt er nemlig begrenset til det vi kaller det visuelle spektrum, eller enkelt og greit synlig lys. Dette er bare en liten del av det elektromagnetiske spektrum. Bølgelengdene som utgjør synlig lys befinner seg mellom radiostråling, mikrobølger og infrarød stråling på den ene siden, og ultrafiolett (UV), røntgen og gammastråling på den andre.
Men selv om synet vårt er begrenset til visse bølgelengder (i alle fall uten hjelp av verktøy som nattbriller, teleskoper og røntgenmaskiner), så vil ikke det si at samme bølgelengde er identisk i ulike situasjoner og for ulike mennesker. Her er de to X-ene igjen:
Ifølge NPR bør du ikke komme her og si til Mark Fairchild at røde epler er røde. De er kanskje røde, for deg, i dette lyset.
– Jeg kan endre fargen i lyset som treffer eplet, og da vil det kanskje se ut som det er grønt eller blått eller noe helt annet. Rødfargen er ikke noe iboende i eplet. Det er en egenskap av eplet i kombinasjon med en viss lyssetting, og en viss observatør som ser på det, sier han.
Grunnen til at eplet stort sett alltid virker rødt, er til en viss grad en vanesak. Vi er så vant til ulike lysforhold – lys fra middagssola, stearinlys, lysstoffrør, gamle taklamper og lommelykter – at hjernen justerer inntrykkene slik at farger skal fremstå konstante.
Fairchild tar som eksempel at dattera hans, da hun var veldig liten, nesten begynte å gråte en gang hun fikk servert hvit makaroni.
Den var selvfølgelig ikke hvit, men den virket sånn fordi fargen ble utlignet av det gulaktige stearinlyset, som hun ikke var vant med. Da faren skrudde på lyset, var maten plutselig gul igjen – slik hun likte den.
Det er rart å tenke på at fargesyn kan være en vanesak. Du er kanskje enig i at vi er mer oppmerksom på farger og nyanser som vi har ord til å beskrive? Da blir du kanskje overrasket over å høre at flere språk, slik som baskisk og irsk, ikke skiller mellom grønn og blå!
Hele intervjuet med Fairchild kan du høre hos NPR.
