Reiser du til Mumbai-området anbefaler guidebøkene deg ofte å oppsøke «Stillhetens tårn», eller dokhmaene, til tross for at de egentlig er stengt for utenforstående.
Dette er religiøse gravsteder for dagens indiske zoroastrere – også kalt parsis. Vi snakker altså om lukkede steder som blir brukt av zoroastrere til å sette ut sine døde til åtselfugler.
Men hva skjer når gribbebestanden i India er katastrofalt dalende?
Håkon Tandberg, doktorgradsstipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, har fokusert på blant annet zoroastrerne – og har sett på denne sammenhengen.
– Det er ikke snakk om gravplasser i vår forstand, for liket blir plassert ute i det fri, og er det er nettopp det som gjør disse tårnene og denne praksisen så interessant, sier Tandberg.
– I følge den tekstlige tradisjonen ble likene først og fremst plassert under åpen himmel slik at solstråler kunne gjøre jobben med å skille kroppen fra bena, en skikk som allerede ble omtalt av Herodotus [rundt 400 år fvt.].
Religionen stammer opprinnelig fra Iran, men zoroastrerne rømte til India rundt 800-tallet.
Praksisen med å sette ut lik til åtselfugler må forstås ut fra religionens syn på renhet og urenhet:
– I følge den tekstlige tradisjonen blir et lik regnet som kroneksempelet på ytterpunktet av det urene – nasu – personifisert som en kvinnelig demon. Et lik representerer det ondes triumf over det gode, mennesket.
Gribbebestanden i India har historisk sett vært enormt stor, siden kuer regnes som hellige og ikke spises av mennesker. Det har gribbene levd godt på, og åtselfuglenes rolle for å opprettholde det spesielle dokhma-systemet har vært viktig, om ikke essensielt.
Særlig i perioder med monsun, da sola ikke hjelper til med forråtnelsesprosessen.
Problemet er at gribbebestanden er blitt kraftig redusert – fra rundt 80 millioner på 80-tallet til rundt 100 000 i 2011.
Årsaken er smertestilleren diclofenac, som blir gitt til husdyr og som fører til at gribbene blir syke. Medisinen ble forbudt i India allerede i 2006, men problemet har sendt parsiene ut i en religiøs krise.
I 2006 fikk parsien Dhun Baria tatt bilder innenfra en av dokhmaene som bekreftet det ryktene sa – dårlig hygiene og det Tandberg beskriver som «hauger med lik» på grunn av en saktegående forråtnelsesprosess.
– I 2011 valgte fortsatt 90 prosent av parsiene i India å ta i bruk det gamle dokhma-systemet, men ettersom det nå kan ta opp til seks måneder før forråtnelsesprosessen er fullført setter blant annet hygieniske faktorer sterkt press på gruppen for å finne alternative måter å fullbyrdige sjelens reise til det hinsidige.
Nå er de kontemporære zoroastrierne delt. Ulike strategier er blitt tatt i bruk – som gribbekolonier i nærheten av dokhmaene, og solreflektorer for å øke solstrålenes effekt.
Mange prester, for eksempel i Mumbai, nekter å utføre dødsritualer dersom kroppene er kremert eller gravlagt. De unngår sterkt å blande elementene – som ild, jord og vann – noe som er årsaken til at prestene også har tørkler foran munnen når de tilber ilden.
Mange mener at skikkene – mye på grunn av de spesielle forholdene i India – er utdaterte. I religionens hjemland Iran har disse dokhma-begravelsene vært forbudt i tiår allerede.
Håkon Tandberg.
– Kontemporær zoroastrisme i India er et godt eksempel på møtet mellom det gamle og nye, kontinuitet og utvikling.
For de som ønsker å vite mer om zoroastrismen og parsiene anbefaler Tandberg «Zoroastrianism: A Guide for the Perplexed» av Jenny Rose, og «Zarathustra and Zoroastrianism» av Michael Stausberg.
– For et mer skjønnlitterært bidrag, les en av Rohinton Mistrys mange romaner og novellesamlinger hvor parsier er hovedpersoner, avslutter Tandberg.
