280 personer ble dømt til døden av norske domstoler for hekseri. Hvordan startet egentlig den store heksejakten?

I dag advares det stadig mot heksejakter. Sist ut ble advarslene rettet mot medienes dekning av trakasserings-anklagene mot Arbeiderpartiets Trond Giske.

Tidligere har alt fra kritikk av tidligere landslagstrener Per-Mathias Høgmo til kritikk av bevæpning av politiet blitt kalt en heksejakt. Ifølge Retriever er ordet «heksejakt» blitt brukt 222 ganger i norske medier bare hittil i år.

Det får oss til å spørre: Hvordan startet egentlige heksejaktene i Europa?

Begrepet refererer tilbake til den europeiske middelalderen da titusenvis av personer ble stilt foran en domstol i de såkalte «hekseprosessene».

Disse rettssakene forfulgte personer som ble beskyldt for trolldomsaktiviteter, ofte med døden til følge. Beskyldningene rammet i stor grad tilfeldig: kvinner og menn, fattig og rik, ung og gammel. Totalt skal så mange som 40.000 til 60.000 personer blitt drept som følge av frykten for hekser.

Først: Her er en oversikt over hvor mange som skal ha blitt henrettet i de formelle hekseprosessene, fordelt på land:

Figur: The Atlas (via Quartz)

En etablert teori har lenge vært at heksejaktene startet på grunn av dårlig vær. Klimaet på denne tiden blir kalt «den lille istiden» og sammenfaller godt med den massive økningen av hekserettsaker. Perioden var preget av frost, oversvømmelser og dårlige avlinger, og heksejaktene pleide å komme samtidig med sult, sykdommer og inflasjon. «Heksene» var beleilige syndebukker.

En fersk forskningsartikkel, omtalt i nettmagasinet Quartz, har derimot en annen forklaring.

Økonomene Peter T. Leeson og George Mason foreslår at konkurranse mellom kirker var bakgrunnen for heksejaktene. Den protestantiske kirke hadde nemlig for alvor tatt opp kampen mot katolikkene.

Det vil i så fall forklare hvorfor heksejakten var på sitt aller mest brutale i Tyskland.

Konkurransen om folks tro var nemlig hardere — og kampene blodigere  i Tyskland enn i land lengre sør der Den katolske kirke var mektigere.

Lik priskriger på godteri mellom butikkjeder, var målet å kapre så mange kunder som mulig. Protestantene tilbydde lavere skatter (såkalte tiende), mens katolikkene oppmuntret til grasrots-engasjement ved å gjøre lokale helter til helgener.

Det mest effektive var likevel å beskytte folk mot djevelen og sort magi. Så selv om den katolske kirke ikke hadde kastet bort mye energi på «hekseri» tidligere, endret de fokus i kampen mot rivalen.

Figuren under viser en klar korrelasjon mellom den katolske motreformasjonen og hekseprosessene.

Figur: The Atlas

I denne perioden begynte teologer å skrive håndbøker om hvordan man kan gjenkjenne en hekst og guider til hvordan man kan utrydde dem.

Boka Heksehammeren ble publisert for første gang i desember 1486 og var en bestselger i neste to hundre år, kun slått av Bibelen. Den ga retningslinjer for hvordan myndighetene skulle oppspore, avsløre, etterforske og rettsforfølge trolldom og heksekriminalitet.

På denne tiden var det vanlig å tro på hekseri, og i desperate tider ga det mye makt til dem som hevdet at de kunne bekjempe fenomenet. Dette benyttet kirken seg av.

Dessverre for titusenvis av personer det gikk utover.

Toppbilde: Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem / CC BY-SA 3.0

 

National Geographic