Om lag åtte millioner kroner  – i 1965-valutta! – skal oppfinneren Paul C. Fisher ha brukt på å utvikle den første rompennen. Så solgte han dem for kun 50 kroner per stykk til NASA.

I flere år har det versert et rykte, eller en vits, om at NASA brukte millioner av dollar på å utvikle en egen rompenn, mens Sovjet bare brukte blyanter. Det er helt imidlertid helt feil.

Det er en enkeltperson som står bak den historiens første rompenn. Dette er hans historie.

Brukte to år og en formue

I 1945 ble den 32 år unge Fisher ansatt hos den respektable penneprodusenten Milton Reynolds. Der ble han imidlertid ikke værende, da han mente at pennene deres var «elendige, lakk som en sil og var overpriset». Selvsikkert hevdet han at han kunne lage bedre penner selv, helt på egenhånd.

20 år senere, 19. mai 1965, tok Fisher ut patent #3.285.228, det som ble kalt AG7 Zero Gravity Pen.

Han hadde da brukt to år og en formue på å utvikle pennen som kan skrive opp-ned og i nær sagt alle temperaturer. Nå var målet å få solgt den til ekte astronauter.

Behovet var der. Tidligere ble det brukt blyanter med bly i verdensrommet, men disse kunne forårsake branner. De inneholder nemlig grafitt, som er et bløtt og svart karbonstoff. Under bruk kan biter knekkes av og suges opp av ventileringssystemet og starte branner i romskip som er fylt med ren oksygen.

Dette problemet løste Fisher – på egenhånd.

NASA var først skeptisk, andre penner hadde sviktet da det gjaldt. Etter lang intensiv testing derimot, valgte etaten å kjøpe 400 av de helt spesielle pennene, til om lag 20.000 kroner.

Pennen fikk sin første tur til rommet med Apollo 7 i 1968, etter å ha gått gjennom to år med testing.

Til og med Sovjetunionen ble etter hvert interessert i pennene. Året etter kjøpte også russerne opp et parti med 100 rompenner og 1000 blekkpatroner fra Fisher.

50-årsjubileum

Det alene var neppe nok til at Fisher fikk igjen på millioninvesteringen sin, men oppmerksomheten han fikk av å være den offisielle leverandøren av penner til NASA, har nok bøtet på dette.

Slik fungerer pennen: Det geniale med pennene er at de ikke trenger tyngdekraften for at blekket skal flyte. Beholderen inneholder i stedet nitrogen som legger trykk på blekket. Dette trykket skyver blekket mot pennens spiss.

Blekket skiller seg også fra andre penner. Blekket er geleaktig inne i pennen, men formen endrer seg til en væske når den når pennespissen. Nitrogenen i beholderen hindrer også luft i å blande seg med blekket slik at det ikke fordamper eller oksiderer, skriver Scientific American.

Selve kulen er laget av wolframkarbid, et grått metallglinsende stoff som tåler temperaturer opp til 2800 grader, og som er nesten like hardt som diamant. Det brukes blant annet i borekroner og slagverktøy. Pennen skal kunne skrive 49,4 kilometer og har en varighet på 100 år.

50 år senere, bruker fortsatt amerikanske og russiske astronauter Fisher-pennene (i tillegg til mange andre varianter, selvfølgelig) når de forlater jordas atmosfære og tyngdekraft.

National Geographic