2017 har vært astronomisk. Etter at 70 observatorier rundt verden i august begynte å registrere signaler etter en kollisjon mellom to nøytronstjerner 130 millioner lysår unna, gikk Nature så langt som å kalle det en ny æra for astronomi.

I 2017 har også enkelte deler av verden fått gleden av å bevitne en total solformørkelse, en hendelse som sjelden skjer over så store deler av land.

Forskere og maskiner jobber utrettelig for å løse universets mysterier og gi oss ny innsikt i vår plass i det store kosmos. Det gir ikke bare spennende ny kunnskap, men også en rekke spektakulære bilder. Her er et knippe av årets beste rombilder:

Juno hilser fra Jupiter

I fjor sommer nådde romsonden Juno sin destinasjon Jupiter. Her skal den fly i bane rundt gigantplaneten frem til 2018, da det er planlagt at Juno skal ende sine dager ved å kræsje inn i planeten den har utforsket for oss.

I år ble de første resultatene, og bildene, fra Junos første forbiflygninger publisert, og det er ikke småtteri: ifølge CNN utfordrer bildene fra Juno forskernes syn på Jupiter.

Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/MSSS/Gerald Eichstädt

Jupiters måne Amalthea kaster en skygge på gasskjempen. Bildet ble tatt 1. september i år da Juno var på sin åttende nære forbiflygning, bare 3 858 kilometer fra overflaten.

Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/MSSS/Gerald Eichstadt/Sean Doran

Dette fargerike bildet er av et skysystem i Jupiters nordre hemisfære. Bildet ble tatt i oktober i år, under Junos niende nære forbiflygning. Om man ser nøye etter, spesielt i de lyse delene av bildet, kan man se at de øvre skylagene kaster skygge på de under, ifølge NASA.

Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/MSSS/Betsy Asher Hall/Gervasio Robles

Slik ser Jupiters sørpol ut fra 52 000 kilometer. De runde flekkene er sykloner som er opptil 1,000 kilometer i diameter. Bildet er satt sammen av bilder fra tre forskjellige forbiflygninger.

Nordlys sett fra verdensrommet

Foto: NASA

Nordlys over Canada sett fra verdensrommet. Bildet er tatt av en astronaut på Den internasjonale romstasjonen i september i år.

Cassini takker for seg

I september i år krasjet romsonden Cassini inn i Saturn, og takket dermed for seg etter 13 år med tjeneste for Jorden. På vei ned mot planeten fikk Cassini gjort enda flere målinger og tatt enda flere bilder for å gi astronomene i NASA ny innsikt om planeten.

Foto: NASA/Joel Kowsky

Romsondens krasj ble følelsesladd for menneskene som har jobbet med prosjektet. Siden romsonden nådde Saturn i 2004 har den sendt tilbake informasjon som har revolusjonert vårt syn på planeten.

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute

En siste hilsen: To dager før Cassini startet sin ferd mot Saturns overflate, produserte den dette bildet av Saturn. Bildet er et resultat av 42 bilder tatt over to timer med sondens vidvinkel-linse.

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute

Dette uredigerte bildet av en av Saturns måner Atlas er det næreste vi har kommet den. Bildet er tatt fra en avstand på bare 11 000 kilometer og vil hjelpe forskerne med å forstå dens form og geologi.

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute

Saturns heksagonale jetstrøm tatt fra Cassini i januar i år. Område var i skyggen under første del av Cassinis oppdrag, men var i år vendt mot solen og dens lys, slik at forskerne kunne studere fenomenet i reflektert lys.

En stjerne flyr for nær et sort hull

Foto: NASA’s Goddard Space Flight Center

Myten om Ikaros forteller at hans vinger av voks smeltet da han fløy for nær solen. Bildet over er en illustrasjon av hva som skjedde da en stjerne fløy for nærme et sort hull med tre millioner ganger høyere masse enn vår sol. Ringene rundt det sorte hullet er restene etter stjernen som har blitt revet i stykker.

En sniktitt på fremtiden

Foto: ESA/Hubble & NASA

Hubble har fanget denne sniktitten på hva vår egen galakse, Melkeveien, har i vente. Bildet viser to galakser som har kollidert med hverandre 250 millioner lysår unna i . Resultatet er denne galaksen, kalt NGC 2623, som er i den siste fasen av sammensmeltingen av to galakser.

Forskerne tror at vår egen galakse vil ende opp med å se slik ut, når vi trolig kolliderer med Andromedagalaksen om drøye fire milliarder år, ifølge ESA.

«Krabben» lager lysshow

Foto: NASA, ESA, G. Dubner (IAFE, CONICET-University of Buenos Aires) et al.; A. Loll et al.; T. Temim et al.; F. Seward et al.; VLA/NRAO/AUI/NSF; Chandra/CXC; Spitzer/JPL-Caltech; XMM-Newton/ESA; and Hubble/STScI

Dette vildet av Krabbetåken i sterke neonfarger er blitt til ved å kombinere data fra teleskoper langs nesten hele det elektromagnetiske spekteret. At det har vært med noen teleskoper for å skape bildet er rimelig tydelig av bildekrediteringen.

Krabbetåken er lokalisert 6500 lysår fra Jorden i stjernebildet Tyren, og resultatet av en eksploderende stjerne – en supernova – som ble observert av kinesiske astronomer allerede i 1054, skriver ESA.

En stjernes død

Foto: ESA/Hubble & NASA

Et sjeldent bilde av en stjerne med lav masse – lik solen – akkurat i det den dør. Bildet er fra Kalebaståken som er resultatet av en døende stjernes dødskamp. Bilder av stjerner i denne fasen av sitt liv, er ifølge ESA sjelden ettersom det skjer svært fort i astronomisk målestokk. Om drøye 1000 år forventer astronomene at Kalebaståken vil gå over til å bli fullutviklet planetarisk tåke.

Kalebaståken kalles også råtne egg-tåken ettersom den inneholder mye svovel, som gir råtne egg sin inderlige lukt.

Solformørkelse

Foto: NASA/SwRI.Amir Caspi/Dan Seaton

Millioner av heldiggriser fikk i år æren av å bevitne full solformørkelse med egne øyne. Selv om dette skjer med jevne mellomrom sett fra ett eller annet sted på planeten, er det svært sjelden at det skjer med en så lang bane over land som i år. Det blir det spektakulære bilder av.

Videoen over viser hvordan solformørkelsen så ut fra verdensrommet. Det tok totalt 90 minutter fra månens skygge traff kysten ved Oregon i USA til den forlot nordamerikansk fastland i Sør-Carolina.

En gigantisk galakse

Foto: ESA/Hubble & NASA

Den bemerkelsesverdige galaksen UGC 12591 er bemerkelsesverdig av flere årsaker. For det første er det en hybrid av to typer galakser: Linseformede galakser og spiralgalakser. For det andre ligger den i en såkalt superhop av galakser som strekker seg over 250 millioner lysår og er en av de største strukturene vi kjenner til i universet.

National Geographic