Astronomer klør seg i hodet. En ny planet er oppdaget, men er det egentlig en planet? Eller en død stjerne? En ting er sikkert: Den er massiv!

Noen ting kan rett og slett ikke klassifiseres.

Møt OGLE – hvis fulle navn OGLE-2016-BLG-1190Lb virkelig ruller av tunga.

Ok, dette er ikke det nyoppdagede himmellegemet, men et bilde av hvordan en såkalt brun dvergstjerne ser ut. Men er OGLE en slik mislykka stjerne eller en planet? (Foto: NASA Goddard)

Det «nye» himmellegemet er befinner seg i Melkeveiens utbulning, omtrent 22 000 lysår unna jorda. OGLE ble oppdaget av NASAs Spitzer Space Telescope.

Ifølge nettstedet BGR, skal OGLE ha drøyt 13,4 Jupitermasser. Altså massen til den største planeten i solsystemet vårt, ganger 13,4…

Og det er nettopp dette som gjør OGLE så vanskelige å klassifisere. Skillet mellom planeter og stjerner går nemlig et sted mellom 13-14 Jupitermasser.

Det kan bety at det nye funnet er en brun dvergstjerne, skriver astronomene i forskningsrapporten som er sendt til tidsskriftet Astronomical Journal.

I den store sammenhengen er vi ganske små. Denne sammenligningen viser størrelsesforskjellene mellom jorda, Jupiter og en brun dvergstjerne. (Foto: NASA Goddard)

– Forskjellen mellom planeter og stjerner handler om hvorvidt de generer varme via fusjon i stjernens indre eller ei, sier Signe Riemer-Sørensen, forsker ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo til Dagbladet.

Ifølge Riemer-Sørensen, er brune dvergstjerner ikke varme nok i sentrum til å fusjonere hydrogen til helium, men kan fusjonere deuterium (et proton og et nøytron) og dermed generere litt energi og lys.

OGLEs størrelse er ikke bare vanskelig å klassifisere, men kan også gi oss ny kunnskap om hvordan planeter og stjerner dannes.

Hvis OGLE er en planet, har den vokst til vanvittige proporsjoner, men dersom det er en brun dvergstjerne, kan vi ved å studere OGLE kanskje lære noe nytt om hvordan et himmellegeme vokser til å bli en stjerne, skriver Science Alert.

OGLE ble oppdaget fordi den fungerer som en gravitasjonslinse. Når lys på vei mot jorden passerer et objekt med et sterkt gravitasjonsfelt, vil lyset bøyes og fra jorden se ut som en linse.

Denne teorien ble i store trekk utviklet på 1960-tallet av nordmannen Sjur Refsdal.

Gjennom slik gravitasjonell mikrolinsing kan vi øke forståelsen vår av forholdet mellom stjerner og objektene som går i bane rundt dem.

Så hvis 13,4 Jupitermasser gir deg en følelse av å være veldig veldig liten – skrekk og gru! Slike oppdagelser blir det nok nemlig flere av fremover.

Toppbilde: NASA Goddard

National Geographic