Har du noengang lurt på hvorfor går det kaldt nedover ryggen når du hører noen skrike? Det skyldes ikke at lyden er så høy.

Årsaken er heller ikke det høye frekvensområdet vi gjerne forbinder med skrik, skriver Wired.

Nettstedet har snakket med hjerneforsker David Poeppel ved New York University og Max Planck-instituttet i Frankfurt. I 2015 var han med på en studie med tittelen «Menneskets skrik opptar en privilegert nisje i kommunikasjonslydbildet».

– Vi tilbrakte mange gledelige timer på nettet mens vi lette etter all slags merkelig materiale fra filmer og på YouTube. I tillegg hadde vi også folk innom laben for å skrike, sier Poeppel til Wired.

Det som kjennetegnet skrikene de samlet inn var den akustiske kvaliteten «roughness», altså hvor ofte volumet svinger i høyde.

Og forskjellen mellom prating og skriking er ganske bemerkelsesverdig: Der lydstyrken i vanlig tale svingte fire til fem ganger i sekundet, kunne svingningene i et skrik være mellom 30 og 150 ganger i løpet av ett sekund!

Dette gjør at skriket virkelig fanger oppmerksomheten din.

Men det ville vel ikke vært ordentlig hjerneforskning hvis studien ikke tittet på hjerneaktivitet?

Forskerne tok i bruk såkalt funksjonell MR for å se hva som foregikk i hjernen til testpersonen idet de hørte et skrik. Som ventet, skriver Wired, begynte blod å strømme til den delen av hjernebarken som behandler lyd.

Men de «rue» skrikene aktiverte også amygdala – to små mandelformede strukturer som spiller en viktig rolle for emosjonelle reaksjoner, som for eksempel frykt. 

– Reaksjonen i amygdala var ikke en av-eller-på-greie, men snarere en gradert reaksjon, forklarer en overrasket Poeppel.

Jo ruere lyden ble, dess mer aktivitet i amygdala, som på sett og vis opptrådte som små skriksensitive lydmålere. Det samme gjaldt sirener og hus- og bilalarmer – lyder som også har en høy ruhetsgrad og som vi gjerne opplever som… vel, alarmerende.

Videre skal forskerne sammenligne lydkvalitetene i tre positive og tre negative former for skrik. Sammen med frykt, vil de negative omfatte sinne og smerte, mens de positive skrikene er uttrykk for oppnåelse, positive overraskelser og seksuell nytelse.

Uavhengig av resultatene fra de pågående studiene, har du nå en ny unnskyldning dersom noen gjør narr av deg for å reagere litt for kraftig på lyden av et skrik:

«Det er jo selvfølgelig ruheten i lyden som aktiverer amygdala!»

Her kan du se Wireds video om skrikforskningen:

National Geographic