På et høydedrag over en liten landsby nordvest i Afghanistan forsøker Nicholas febrilsk å få på seg buksa. Rundt han «koker» sanden, som de sier. Det ser nemlig ut som sanden står i kok når kulene treffer.

5. november har dramaserien The Long Road Home premiere på National Geographic. Serien er basert på en sann historie om amerikanske styrker stasjonert i Irak. I forbindelse med serien, har National Geographic intervjuet norske krigsveteraner. Hør deres historier i podcasten Soldat.

Gary Volesky (spilt av Michael Kelly) fra den nye dramaserien The Long Road Home, med premiere 5. november på National Geographic. (Foto: National Geographic/Van Redin)

Vanligvis tar han ikke av seg buksa når han sover i felt. Det gjør man bare ikke. Men i natt tillot Nicholas Heimgard Dreyer seg å trekke buksene ned til anklene da han la seg etter tolv timer på vakt.

Fra nabobilen roper han som satt på vakt i våpenstasjonen:

– Klikk, klikk, klikk!

De har to store maskingevær – og nå er ett av de tatt ut.

Henningsværingen kommer seg til slutt opp på kjøretøyet og tar ladegrep på det fungerende maskingeværet. Foran seg ser han et hav av munningsglimt fra Taliban-krigernes våpen. Han fyrer avgårde den første ammunisjonsboksen, men idet han skal lade om smeller det rundt det høyre øret hans.

– Jeg rakk ikke å ta på meg hørselsvernet, og et er par kuler føyk forbi ganske tett til øret mitt. Jeg hoppet ned i bilen, og der fikk jeg rett og slett dødsangst.

Lagføreren forsøker å roe han ned.

– Nikko! Pust! To dype magadrag, hører Nicholas han rope.

– Hils alle hjemme og si at jeg er glad i dem, lyder svaret hans.

Men så skjer det et eller annet. «Det går en faen i meg», forklarer han. Han må gjøre jobben sin, og da skjer alt på automatikk. Det er de utallige timene med trening som kommer frem.

– Det er en grunn til at norske soldater sier at «Gud er norsk». Vi har hatt utrolig mye flaks!

Nicholas klarer å samle seg, og de norske soldatene kjemper mot Taliban-krigerne i 20 minutter før fienden trekker seg tilbake.

– Det er en grunn til at norske soldater sier at «Gud er norsk», forklarer Nicholas som kjempet flere intense kamper mot Taliban i Afghanistan. (Foto: Privat)

I løpet av seks måneder i 2011 var Nicholas og troppen hans i mange trefninger med Taliban. Men det er denne som satt de dypeste sporene. Det er denne hendelsen han sliter med den dag i dag.

Det var mye som skjedde den første uka Nicholas, som 21-åring, tjenestegjorde i Afghanistan. Først blir kjøretøyet til fire norske soldater truffet av en rakettdrevet granat. Like etter tar en amerikaner livet sitt i Meymaneh-leiren der de norske styrkene også oppholdt seg. 

– Den uka gikk jeg inn på rommet, satt meg ned og skrev testamentet mitt, sier han.

Nicholas informerte lagføreren om hvor han kunne finne dokumentet dersom noe skulle skje med henningsværingen.

– De første månedene hadde jeg ikke vett på å være redd.

Under et Taliban-angrep føyk en kule like forbi øret til Nicholas, og han falt sammen og fikk «dødsangst». Dette bildet er tatt morgenen etter angrepet. (Foto: Privat)

Ifølge han selv, har han aldri vært teoretisk smart, «mer en praktiker». Det var kanskje nettopp dette som gjorde at han passet så bra inn i forsvaret.

11. september, 2001 satt han, som mange andre, klistret til TV-skjermen og fulgte med på bildene fra New York. Allerede da visste han at han ønsket å gjøre en forskjell her i verden. 

Men å komme hjem igjen fra Afghanistan, litt over ti år senere, ble tøft for Nicholas. Her hjemme virket alt meningsløst.

– Den største bekymringen til folk her hjemme var at de ikke hadde råd til den nye iPhone 4. Og kjæresten jeg hadde da ville ha meg med ut på byen og dra på besøk til folk. Men jeg ville bare sitte og se på TV og spise potetgull. Det var det eneste jeg hadde energi til, husker veteranen.

Han var egentlig en helt forandret mann. Men likevel fortsatte Nicholas å jobbe i forsvaret, hvor han trivdes og følte han passet inn. Det tok lang tid, faktisk flere år før han innså at han hadde problemer.

– Rett etter at jeg kom hjem skulle jeg fylle diesel i Brumundalen. Ved siden av meg smalt en lastebilsjåfør igjen døra, og da kastet jeg meg ned på bakken fordi det hørtes ut som en rakettdrevet granat.

Men Nicholas bare hylflirte og spurte seg selv hva han holdt på med. Var det noen som hadde problemer etter utenlandstjenesten, var det i hvert fall ikke han. Selv ikke da han gikk mesteparten av 2013 med magesmerter, innså han hva det var han hadde med seg hjem fra Afghanistan.

– Legene lette etter kreft, leversvikt og magesår, men de fant jo selvfølgelig ingenting. Men i januar i 2014 smalt det skikkelig. Vi hadde vært ute på skimarsj, og to uker etter det lå jeg på kontoret i fosterstilling og gråt.

Nicholas hadde mareritt om opplevelsene i Afghanistan i lang tid etter at han kom hjem, men forstod først alvoret da han brast sammen i gråt på kontoret. Her intervjues han av Marthe Sveberg til podcasten Soldat. (Foto: Privat)

Det tok enda et halvt år i behandling, men endelig anerkjente Nicholas at han hadde PTSD (post-traumatisk stresslidelse). Og selv da var det ikke gjort i en håndvending å få livet på rett kjøl.

– Da jeg var lengst nede hadde jeg gjort klar løkka ute i hagen, og ringte mor for å si at nok er nok. Men da var det til slutt en tanke som reddet meg: «Hvem skal ta vare på Buljo»?

I 2012 kjøpte Nicholas hunden «Buljo», og han ser nå at ansvaret for hunden har reddet han gjennom mange tunge stunder. Og etter hvert har også samboeren blitt en uvurderlig støttespiller.

  • The Long Road Home har premiere på National Geographic 5. november. Serien er basert på en sanne historier fra Irak.

– Vi har vært sammen i to og et halvt år nå og har allerede to døtre. Så det har gått fort, forklarer 27-åringen.

Der forsvaret lenge var det stedet han hørte hjemme, har han nå fått en ny jobb. Nicholas går fortsatt til behandling, og tar medisiner mot angst og psykose for å dempe marerittene.

– Men nå er jobben min å være pappa, og det skal jeg klare, fastslår Nicholas bestemt.

Hør hele intervjuet med den norske krigsveteranen Nicholas Heimgard Dreyer i podcasten Soldat:

Toppbilde: Privat

National Geographic