I 2005 blir Frank (51) sendt til Afghanistan for å bistå arbeidet med å bygge opp en stor norsk militærleir. Under et oppdrag står han med MG-en som toppsikring på et kjøretøy. Rundt dem er det sand på alle kanter – «kakaosand», kaller Frank den fordi den er så løs. De kjører i 50-60 km/t, og ingen ser hullet i veien.

Med voldsom kraft treffer maskingeværet Frank i brystkassa. Han blir kastet rundt omkring i vogna, og mister bevisstheten i noen sekunder.

– Jeg kom meg tilbake til leiren, men dagen etterpå slet jeg med å komme meg opp, og to dager senere klarer jeg nesten ikke å gå. Det viser seg at jeg har fått alvorlige rygg- og nakkeskader. Uten hjelmen og vesten hadde jeg ikke sittet her i dag, fastslår krigsveteranen.

5. november har dramaserien The Long Road Home premiere på National Geographic. Serien er basert på en sann historie om amerikanske styrker stasjonert i Irak. I forbindelse med serien, har National Geographic intervjuet norske krigsveteraner. Hør deres historier i podcasten Soldat.

The Long Road Home har premiere 5. november. E.J. Bonilla spiller Lt. Shane Aguero (spilt av E.J. Bonilla) i serien basert på en sann historie fra Irak (Foto: National Geographic/Van Redin).

I 1979 blir Afghanistan invadert av Sovjetunionen. Den brutale konflikten varte i ni lange år og over én million sivile mistet livet. Konsekvensene av destabiliseringen i landet ser vi ennå den dag i dag.

Det er også her, med Afghanistan, at Frank Sandbye-Ruuds tid i forsvaret begynner. Hjemme i Norge følger han med på det som skjer, og bestemmer seg for et liv i forsvaret.

– Det var aldri et spørsmål. Sovjet var jo våre fiender under den kalde krigen, og da de invaderte et lite land ble jeg solgt på ideen, sier han.

– Det var aldri et spørsmål om jeg skulle inn i forsvaret, fastslår Frank Sandbye-Ruud. (Foto: Privat)

I dag beskrives Frank som en «ringrev»: Førstegangstjeneste i 1985, etterfulgt av Heimevernet, Makedonia og Kroatia i 1993-94, deretter Libanon og Kosovo. Og til slutt Afghanistan i 2005.

– Terapeuten min sier at alle som verver seg frivillig har en «militær personlighetsforstyrrelse», og det har han nok rett i, ler 51-åringen godt.

Han fant fort ut at han passet inn godt inn i det militære systemet. Frank sier han setter pris på orden, og i tillegg syns han det var praktisk at han ble fortalt hva han skulle gjøre. I tillegg satt han inne med et klart ønske om å gjøre noe av betydning – å utgjøre en forskjell.

Da førstegangstjenesten var ved veis ende, søkte han seg til Libanon – uten å bli valgt ut. Men da krigene i det tidligere Jugoslavia brøt ut på 90-tallet, var han del av første norske kontigent til FN-operasjonen UNPROFOR.

– Mandatet vårt var «observe and report», og vi kunne ikke gripe inn til å begynne med. Å se rasismen og overgrepene som foregikk der nede – det var ikke lett. Det var etnisk rensing, minnes Frank.

– Da jeg kom hjem etter 15 måneder sa jeg til meg selv: «Ikke faen om jeg skal til Balkan igjen»!

Etter 15 måneder på Balkan, ville Frank aldri tilbake dit igjen. Likevel tok tjenesten han tilbake til Kosovo noen år senere. Her står han vakt uten for FN-leiren Camp Pleso i Kroatia. (Foto: Privat)

Men likevel vil han ut igjen. De sivile jobbene han tar i mellomtiden, er egentlig kun for at han skal ha noe å gjøre før neste oppdrag.

Så gikk turen til Afghanistan. Til en vei med et hull i, som ingen så – og en ulykke som skulle vise seg å være enden på reisen for livet i aktiv tjeneste.

Frank sendes hjem igjen etter ulykken, blir erklært stridsudyktig og dimitteres fra Heimevernet i 2007. Selv i dag, 12 år senere, blir han sint når han tenker på hullet i veien i Afghanistan.

– Jeg har kompiser som har blitt skutt eller mistet beina, men jeg ville hvilken som helst dag byttet plass med dem. I verdens farligste land er det et høl som tar deg. Og så får du ikke være med lenger.

  • Se traileren til dramaserien The Long Road Home som har premiere på National Geographic 5. november.

Sinne preger overgangen til livet som sivil. Han har et fotostudio sammen med en venninne, men det skorter på kreativiteten. Sinne og frustrasjon tar over, og i 2012 får han diagnosen alvorlig post-traumatisk stresslidelse (PTSD).

– 9. januar 2014 var jeg inne til en legesjekk. Fastlegen min sa jeg ikke fikk flere tester – det ikke var det fysiske det var noe galt med. Men jeg skulle finne noe fysisk som kunne forklare hvorfor jeg slet. Men den dagen bestemte jeg meg for å akseptere PTSD-diagnosen, dersom testen ikke viste at det var noe alvorlig fysisk galt med meg.

Det gjorde den ikke – i likhet med alle de tidligere undersøkelsene.

– Jeg skammet meg veldig. I forsvaret er det litt macho-kultur – du skal være stor og sterk og aldri gråte. Og i samfunnet generelt er psykiske lidelser tabubelagt.

I 2007 ble Frank dimittert som følge av skadene han pådro seg som en del av ISAF-styrkene i Afghanistan. Det tok lang tid før Frank aksepterte at han hadde PTSD. (Foto: Privat)

For veteranen Frank var dette den verst tenkelig avslutningen for tiden i forsvaret. Til tross for at han har sett folk bli drept, sivilbefolkning lide og tunge kamphandlinger, anslår Frank at 90 prosent av tiden der var positiv. Nå stod han igjen med en papirer som sa han hadde «manglende restarbeidsevne» og «liten eller ingen utsikt til bedring».

Likevel ble den januar-dagen i 2014, da Frank endelig aksepterte PTSD-diagnosen, et veiskille.

– Jeg var innlagt elleve uker på psykiatrisk sykehus og fikk med meg veldig mange gode verktøy derfra. Og så har jeg en fantastisk flink terapeut!

I dag kjører han ungdomsskoleelever på turer med Hvite Busser, og er godkjent som guide ved den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. I tillegg er han operativ sjef for den norske armen av Team Rubicon, en gruppe som ble startet av amerikanske veteraner som går inn og bistår hjelpearbeidet etter naturkatastrofer.

De sendte nylig 24 personer til Texas for å hjelpe til i oppryddingen etter orkanen «Harvey».

Til tross for at tiden i forsvaret fikk en ulykkelig slutt, ser Frank tilbake på tiden i forsvaret med stolthet. – 90 prosent av tiden var fantastisk, sier veteranen. (Foto: Privat)

Det har gitt han en ny giv. Ifølge den 51 år gamle veteranen, trenger folk som sliter psykisk muligheter og utfordringer, uavhengig om traumene kommer som følge av krig eller andre ting.

– Nå har jeg fått utvidet stien min slik at det i hvert fall er en sykkelsti. Jeg kan se kanten, og da klarer jeg å hente meg inn igjen!

Frank råder nordmenn som i dag vurderer utenlandstjeneste til å forberede seg mentalt og aldri være redd for å prate om tingene de opplever.

– Vi er blitt flinkere til ikke å være så beintøffe hele tiden. Men vi har ikke følelser! Det vil jeg ha meg frabedt på det sterkeste, ler veteranen.

Hør hele intervjuet med krigsveteranen Frank Sandbye-Ruud i podcasten Soldat:

  • The Long Road Home har premiere på National Geographic 5. november.

Toppbilde: Privat

National Geographic