Mars 2004: Flere tusen demonstranter er samlet utenfor den serbiske enklaven Caglavica i Kosovo. Mellom landsbyen og den illsinte folkemengden står 250 norske KFOR-soldater. Gjennom folkemengden kommer en lastebil kjørende i høy hastighet. Nordmennene beordrer sjåføren til å stoppe, uten hell. De fyrer av to, kanskje tre varselskudd. Lastebilen endrer verken retning eller hastighet. Avgjørelsen blir tatt:

«Ta ut sjåføren».

5. november har dramaserien The Long Road Home premiere på National Geographic. Serien er basert på en sann historie om amerikanske styrker stasjonert i Irak. I forbindelse med serien, har National Geographic intervjuet norske krigsveteraner. Hør deres historier i podcasten Soldat.

– Bare veteraner forstår veteraner, mener norske Christer som har tjenestegjort i både Kosovo og Afghanistan. I dramaserien The Long Road Home, spiller Jason Ritter kaptein Troy Denomy. Serien har premiere 5. november (Photo: National Geographic/Van Redin)

Men selv etter at sjåføren er drept, fortsetter bilen. En norsk soldat i starten av 20-årene hopper inn i bilen og forsøker å få kontroll over kjøretøyet.

Dette er Christer fra Tveita i Oslo.

Med et lurt smil i munnviken, husker Christer Svarverud tilbake til da han var på sesjon.

– Jeg ble spurt om hvilken avdeling jeg ønsket meg til, og jeg svarte at jeg ikke hadde noen store ønsker om å gå inn i forsvaret. Men hvis jeg først skal inn, kan du sende meg til den tøffeste avdelingen du har!

Han var nok en litt eplekjekk Oslogutt den gangen. Men damen fra forsvaret tok ham på ordet, og like etter kom innkallelsen til rekruttperiode på Setermoen leir i Troms.

– Da skrev jeg et langt brev med mange gode grunner til at jeg ikke passet inn forsvaret. Kjæreste, karriere, jobb og slikt – jeg tror det ble et par A4 sider. Som svar fikk jeg et enda lengre brev fra en sinna major som sa omtrent rett ut at jeg ville bli arrestert på flyplassen da jeg kom hjem fra ferie i Thailand, sier 35-åringen humrende i dag.

Det ble en røff overgang, innrømmer han. Han så likevel at de som ville vekk fra Setermoen ikke slapp unna hele førstegangstjenesten, men heller ble overført til mindre operative stillinger. Troppssjefen var en skikkelig tøffing – men Christer hadde sansen for han. Han fikk en mentor.

I 2004 måtte Christer Svarverud hoppe inn i og få kontroll over en lastebil som hadde kurs mot den norske forsvarsstillingen i Caglavica, Kosovo. Her avbildet i sikringsposisjon på et annet kjøretøy. (Foto: Privat)

Spol frem til midten av mars 2004. Christer og troppen hans var i Priština, Kosovo, og var klare til å køye etter å ha returnert fra en tolv timers fotpatrulje. Så gikk alarmen.

– Det ble to-tre dager uten søvn. Etterforsyningene kom heller ikke gjennom med det første, så vi levde vel på en Snickers og et par flasker vann mens det stod på. Jeg ble ganske sliten i hodet etter hvert.

Norge bidro med styrker til NATO-operasjonen Kosovo Force (KFOR) helt fra innledningen i 1999. Etter flere år med krig og konflikt, utløser oppløsningen av Jugoslavia en humanitær krise i regionen. Hundretusener drives på flukt.

15. mars ble en 18 år gammel serbisk gutt skutt og drept av menn i en bil i Caglavica. Dagen etter drukner tre albanske barn lengre nord i Kosovo. Hvem som egentlig stod bak de to hendelsene var vel egentlig ikke kjent.

Men urolighetene som fulgte var de mest voldsomme i regionen på fem år.

Og midt i det hele, i kryssilden mellom serbere og kosovoalbanere, befant norske Christer seg i en lastebil uten sjåfør.

– Hvis sjåføren av lastebilen ikke ble skutt, hadde norske liv gått tapt. Men bilen braste inn skjoldgjengen vår – de som står fremst med lange skjold og hjelmer. Jeg måtte klatre opp i bilen og styre den over veiskulderen slik at den ikke fortsatte inn i våre kjøretøy.

13 år senere, vet han ikke helt sikkert hva som fór gjennom tankene den mars-dagen. Ifølge den norske veteranen går kroppen inn i et overlevelsesmodus hvor all nitidig trening kommer til sin rett.

– Alle har en stilling i en slik demonstrasjon. Min oppgave var å passe på mitt befal og evakuere skadet personell. Jeg stod nærmest lastebilen, og da var det naturlig at jeg tok kontroll over den, sier Christer enkelt.

– Det viktigste var at systemene våre fungerte. Vi mistet ingen, og det er en seier i seg selv.

– Send meg til den tøffeste avdelingen du har, sa Christer eplekjekt da han var på sesjon. Han hadde egentlig ingen planer om et liv i forsvaret, men i dag er han stolt av å ha militærtjeneste både i Kosovo og Afghanistan. (Foto: Privat)

Nordmannen og hans avdeling tjenestegjorde i Kosovo i rundt 13-14 måneder. Da han kom hjem til Norge, giftet han seg og fikk en datter. Men da han ble spurt om han ville være en del av de norske styrkene i Afghanistan, takket Christer ja.

Han innrømmer at det var vanskelig å dra fra den unge familien, men han er svært takknemlig for støtten han har fått fra kona. Slik Christer ser det, er det viktig at noen tar på seg ansvaret og bistår i krigssituasjoner.  

– Ingen drar til Afghanistan for moro skyld. Vi drar for fremtidig generasjoner – for å gjøre verden tryggere, forklarer veteranen.

Selv om det er mulig å kommunisere med familie og venner fra leirene i utlandet, syns mange det er vanskelig å reise fra sine kjære. Jason Ritter og Kate Bosworth spiller ektefolk i The Long Road Home. (Photo: National Geographic/Van Redin)

Nå som han er hjemme for godt, håper Christer at det nordmenn reflekterer litt over hvilken jobb norske soldater gjør i krigsområder. Bare veteraner forstår veteraner, sier han – og forstår det ikke er lett å relatere til for alle andre. Like fullt er det viktig å snakke om.

– Noen må hjelpe de som trenger det. Vi skylder verden å ikke sove på vakt.

Hør hele intervjuet med den norske krigsveteranen Christer Svarverud i podcasten Soldat:

  • The Long Road Home har premiere på National Geographic 5. november.

Toppbilde: Privat

National Geographic