Lars Christian Vold er toppidrettsutøver i ekstrem-triatlon, og blogger for National Geographic:

Om et halvt år er jeg endelig ferdig utdannet psykolog. Det får være årets nyttårsforsett.

Hadde det ikke vært for denne triatlon-greia hadde jeg allerede vært psykolog. Det siste året har jeg likevel fått gleden av å ha deltidsjobb som terapeut for personer som lider av angst og depresjon. 

«Fått gleden av!?», tenker du kanskje. Og jeg er enig, angst og depresjon høres ikke så gledelig ut å jobbe med, men det er det.

De aller fleste pasientene jobber så målrettet og iherdig med utfordringene sine at de oppnår store fremskritt. Og jeg ser flere og flere likhetstrekk mellom utvikling innen idrett og utvikling innen psykisk helse.

Vel, det er naturligvis mange forskjeller også, men siden jeg er så opptatt av idrett liker jeg å se ting i lys av det. Og ingenting er mer inspirerende enn å følge opp personer som tør å utfordre det mest ubehagelige de vet om og overkomme det, istedenfor å bli i det trygge og stagnere. Er det ikke utvikling og fremgang som er inspirasjonen for de fleste nyttårsforsetter, da?

insta13

Det fascinerer meg hvordan noen tør å utfordre angst. Angst kan være veldig mye forskjellig, og alle har angst i ulik grad. For noen er det så mye at de ikke kan leve et vanlig liv.

Jeg kan nevne noen av de mest kjente kategoriene. Spesifikke fobier som for eksempel edderkopp-fobi eller høydeskrekk. De fleste hevder å være livredde for noe. Sosial angst. De fleste har litt av det. Tvangslidelser, som for eksempel å måtte vaske hendene hver gang du har hilst på noen. De fleste har litt av det òg. Panikkangst og frykt for åpne plasser med mye liv. Dette er en form for angst som virker mindre forståelig for folk flest, så jeg fortsetter med panikkangst som eksempel.

Felles for angst er at det stort sett er veldig effektivt å utfordre angsten, men det er også veldig skummelt. Det finnes ikke noe skumlere. Derfor er det veldig naturlig at de fleste unngår situasjoner som fremmer mye angst.

Har du en blanding av angst, glede og en følelse av kontroll, derimot, er det gjerne en situasjon mange vil synes det er spennende å oppsøke. Triatlon-konkurranser kan by på både angst og glede, men det er ikke alltid lett å kjenne på gleden når du står i dokø timen før start. Gleden kommer gjerne siden, hvis ting går som det skal.

Og selv da tenker du gjerne «aldri mer». Det har i hvert fall jeg tenkt alle seks gangene jeg har falt over målstreken i Norseman. Men der er det naturligvis masse glede også, og når det har gått noen dager er det den jeg husker.

Det er ikke mye glede å kjenne hvis du opplever et panikkanfall midt på et kjøpesenter og er tilnærmet sikker på at du skal dø. Du tenker «aldri mer», men det er ikke sannsynlig at du ombestemmer deg i løpet av noen dager, sånn uten videre.

Panikkangst kan utarte seg på mange forskjellige måter. La meg gi et eksempel. Rolf er 30 år og finnes ikke. Eller kanskje han gjør det, hva vet vel jeg. Rolf er litt stressa og har mange julegaver han skal bytte på nyåret. Han er storsenteret og kjenner at pulsen øker idet han står i en full rulletrapp.

Rolf er i en turbulent periode av livet etter at moren nylig døde av kreft, og det har vært mye stress rundt arveoppgjøret. Rolf har begynt å tenke at han kommer til å bli syk av alt dette. Han er spesielt redd for høyt blodtrykk. Han legger merke til pulsen og kjenner at han svetter og puster raskere enn vanlig, uten at han kan se noen åpenbar grunn til ubehaget. Han tenker: «Nå skjer det noe rart med meg!» 

Han blir mer stressa, pulsen øker, han puster raskere, men føler ikke at hanr nok luft. Det blir en ond spiral og angsten bygger seg opp.

Etter hvert er angsten så sterk og de fysiske reaksjonene uforståelige for ham at han blir overbevist om at det må ha en fysisk forklaring. Kroppen er i overlevelsesmodus, akkurat som om en bjørn kom i fullt firsprang etter ham.

Men det er ingen bjørner på dette storsenteret. Rolf vet ikke at det han kjenner på er en naturlig reaksjon på ekstrem angst. Det er jo ingenting å være redd for her. Han vet bare at det er ekstremt ubehagelig og kjennes livstruende. Angsten har bygget seg opp så mye at det er vanskelig å tenke realistisk. Rolf opplever det som om livet står på spill.

Den beste forklaringen han kommer på er at det er et hjerteinfarkt, og han blir enda sikrere på at han skal dø. Blodet pumpes ut i musklene og kroppen er på høygir. Rolf blir svimmel og redd han skal besvime, så han kommer seg ut av kjøpesenteret og setter seg ned med hodet i fanget.

Han ringer ambulanse. I ambulansen avtar angsten og han får beskjed om at han har hatt et panikkanfall. Helt ufarlig, men forferdelig ubehagelig.

Det er ikke så mye glede etterpå heller. Det er et skikkelig nederlag og det er flaut. Spesielt for Rolf, for han har alltid sett på seg selv som en tøffing. ligger han der, storsenterets drama queen. Han vil aldri dra på kjøpesenter igjen. Etter hvert er det ikke bare kjøpesentre han er redd for. Det er alle åpne plasser med mye folkeliv. Alle steder hvor han er redd for å få et panikkanfall.

Det er som å trekke seg når du står på kanten og skal hoppe fra fergen under Norseman. Da blir det kanskje ikke noen flere turer til Eidfjord heller. Opplevelsen der og da er så ubehagelig og oppleves som så ute av kontroll at du vil tenke «aldri mer».

9462208156_856ac1963a_o

Foto: José Luis Hourcade

Alternativet er å begynne å planlegge hvordan du skal forberede deg for å unngå å bryte i fremtiden. Målrettet jobbing og skumle utfordringer, så du igjen kan hoppe i Eidfjord og ikke gi deg før Gaustatoppen. For felles for angst og trening er: jo mer du gjør det, dess lettere blir det.

Eller er det så enkelt? Ja, i hvert fall til en viss grad.

Begynner du å trene, men stopper ved komfortgrensa? Da tar det ikke lang tid før du stagnerer. Setter du deg ned, puster i en pose og ringer ambulanse hver gang du kjenner at hjertet slår fort, da takler du ikke angsten bedre neste gang.

Men Rolf har ikke slått seg til ro med å sitte innendørs hele dagen. Han vil ut blant folk igjen. Han vet at han egentlig liker litt liv og røre.

Rolf har dratt på kjøpesentre igjen, men bare små kjøpesentre midt på dagtid, når det er lite folk der. Og hvis han kjenner hjertet slå hardt, setter han seg ned med en gang for å roe seg. Rolf opplever at det har blitt bedre etter han begynte å gå på kjøpesentre igjen, men han har stagnert. Han må prøve noe nytt.

Etter hvert finner Rolf ut hvordan han skal mestre denne angsten bedre. Han skjønner at han må møte den enda mer direkte. Bli kjent med ubehaget uten å flykte fra det på noen som helst måte, og gradvis erfare at angst ikke er farlig.

Etter hvert kan han stå midt på storsenteret i det verste rushet og kjenne på at hjertet slår hardere og fortere, svetten begynner å piple og det er tungt å puste. Han kan stå og kjenne på dette uten å gjøre noe som helst med det.

Bare stå der, uten å sette seg ned eller støtte seg til noe. Kjenne etter hva som skjer i kroppen helt til angsten topper seg, og etter hvert avtar av seg selv. Når det begynner å roe seg, vet Rolf akkurat hvor ille det ble når han ikke foretok seg noe, og han har erfart at det ikke er farlig.

Ubehagelig og skummelt, ja. Men ikke farlig.

Han er fremdeles frisk og rask. Riktignok litt sliten, men først og fremst lettet og glad. Han kjenner mestring og han vet han er på riktig spor. Det tar ikke lang tid før han tør å møte angsten ansikt til ansikt igjen. Han blir gradvis kjent med opplevelsen, og det blir enklere og enklere for hver gang.

Dette imponerer og inspirer meg. Rolf forberedte seg og turte noe som opplevdes som skumlere enn det er for folk flest å være med på Norseman for første gang. Han startet med små utfordringer som fungerte opp til et visst nivå, og når det ikke fungerte lengre prøvde han noe nytt.

Istedenfor å lete etter flere strategier og snarveier, som å sette seg ned eller støtte seg til noe, ble han bevisst disse strategiene og skjønte når de ble en hindring for videre utvikling. Han skjønte når han var klar for en ny utfordring og gjennomførte uten å lure seg unna. Han var ærlig med seg selv. Han gjorde noe som fungerte og fortsatte med det så lenge det ga ham fremgang.

Nå er Rolf 43 år og jobber som julenisse på storsenteret hver jul. Han hadde i hvert fall gjort det hvis han fantes.

Hva er forskjellen på Ole Einar Bjørndalen og Rolf? Det må være smørebussen. Og at Rolf ikke finnes, men det gjør Ole Einar Bjørndalen. Rolf har ingen stor smøre- og treningsbuss som han reiser rundt i og utfordrer angsten fra. Ellers er mye likt, er det ikke?

Rolf er i hvert fall mitt ideal for hvordan jeg skal kunne utvikle meg videre innen triatlon. Jeg vil utfordre meg sånn passe hele tiden og gjøre det som funker helt til det ikke funker så bra lengre. Da vil jeg endre treningen så jeg fortsetter å utvikle meg.

Hvis jeg klarer det kommer jeg til å bli god. Så mitt nyttårsforsett er å gjøre som Rolf. Med triatlon, vel og merke.

Jeg kommer fremdeles til å være en sjelden kar å se på storsenteret.

 

Triatlon-utøver Lars Christian Vold er sponset av– og blogger for National Geographic.

Toppbildet: Matias Myklebust

Lars Christian Vold