Strålebasert energi av den typen man finner i lasere kan være nøkkelen til utforskning av det interstellare rommet.

Det er betryggende å vite at flere steder på kloden sitter det høyt kvalifiserte mennesker og tenker virkelig store tanker.

Astrofysikeren Philip Lubin ved University of California har regnet på muligheten for å bruke lasere for å sende små romsonder ut av solsystemet med vanvittig hastighet.

Nylig holdt Ludin et foredrag på Harvard University, hvor han presenterte forskningsarbeidet sitt med laser-teknologi for interesserte tilhørere.

Han mener utviklingen innen laser-teknologi nå har kommet så langt at dette er helt realistisk gjennomførbart. Vel, nesten helt realistisk.

Og hva slags hastigheter er det snakk om, forresten? Hold deg fast:

Med forbehold om at satellitten er svært liten og lett, vil et anlegg basert på mange små laserstråler kunne akselerere mikrosatellitten fra null til 25 % av lysets hastighet i løpet av ti minutter med bestråling.

laser sail adrian mann

Illustratør Adrian Mann ser for seg hvordan et laserdrevet seil vil se ut.

Laser er egentlig bare forsterket og konsentrert lys, og ved å rette laserstrålen mot et objekt vil kraften fra fotonene i laserstrålen «dytte» litt på objektet det treffer. Over tid vil denne kraften balle på seg og man kan i teorien oppnå voldsomme hastigheter.

La os ta et laaaangt skritt tilbake og se litt nærmere på disse tallene.

Til sammenligning så brukte romsonden Voyager 1 mer enn 30 år før den klarte å karre seg ut av vårt eget solsystem — til tross for at den holdt en hastighet på 58 000 kilometer i timen.

Selv om altså Voyager 1 er det raskeste objektet mennesket har skapt, holder den bare 0.006 % av lysets hastighet. Med den farten vil det ta mange århundrer å komme i nærheten av vår nærmeste stjerne.

DEEP-laser sail

FOTO: UCSB Experimental Cosmology Group

Med opplegget til Philip Ludin, derimot, kan man sende mikrosatellitter til nærmeste stjerne i løpet av en tyveårsperiode (husk å legge til 4-5 år for eventuelle radiosignaler som skal reise hele veien hjem igjen).

Tilbake til Lubin og laser-idéen hans: Problemet med «tradisjonelle» romfartøy er at de baserer seg på en motor som trenger drivstoff. Hvis man skal opp i høye hastigheter trengs mye drivstoff, og hvis du skal ha med deg mye drivstoff trengs større motorer, og enda mere drivstoff … og slik fortsetter det.

Ved å bruke en haug med små lasere til å drive et slags laserseil (det samme som et solseil, men laget for å utnytte kraften fotonene i laserstrålen) elimineres mange av disse problemene, ifølge Ludin.

Mer om Ludin og NASAs idéer for interstellare reiser kan du se her:

Ifølge Popular Science forklarer Lubin at ved å sette sammen et anlegg bestående av eksisterende ytterbium-lasere, som gir 1-3 kilowatt effekt og veier rundt 5 kilo per stykk, kan man etter noe tid (og med ubegrensede midler) ende opp med en konstruksjon som kan akselerere og sende avgårde mikrosatellitter på rundt et gram hvert tiende minutt.

I løpet av et år kan man i teorien fyre avgårde tusenvis av slike mikrosatellitter, som alle kan sende bilder og verdifulle data tilbake til jorden.

Teknikken er, selv om den foreløpig befinner seg på tegnebrettet, ikke helt uten hold, og hvis Ludin får med seg noen pengesterke aktører, og klarer å sende tusenvis av lasere i bane rundt jorden (uten å hisse på seg bekymrede jordboere) kan vi om noen år sende avgårde mikrosatellitter i hytt og pine.

Foreløpig har Ludin begrenset seg til å forske på små steinprøver. Formålet er å teste om laserstråler kan brukes til å endre rotasjonen på asteroider.

Hvis dette fungerer mener Ludin av man kan benytte samme teknikk for å endre asteroiders bane, eller sørge for at farlig romavfall havner på trygg avstand fra viktige satellitter og den internasjonale romstasjonen.

Ludin er definitivt en person å følge med på i fremtiden.

Via Popular Science

Toppbilde: NASA/UCSB/ Q. Zhang

National Geographic