Det siste året har jeg fått prøve meg som fulltids idrettsutøver. Jeg har studert på deltid, trent på heltid og jobbet for sponsorer og fulgt opp utøvere gjennom Robust i alle ledige stunder. En så fleksibel hverdag har sine fordeler og ulemper. Dagene blir fort til lapskaus.

Jeg kan alltid trene mer, jeg kan alltid lese mer og jeg kan alltid gjøre mer jobb for sponsorer. Samtidig kan jeg la være, jeg kan når som helst ta fri. Men jeg kan aldri ta helt fri, for samvittigheten ligger og gnager hele tiden.

bilde 7

Jeg har fått testet grensene mine. Funnet ut hva kroppen tåler og hva den ikke tåler. Funnet ut hvordan jeg kjenner meg rett før det bikker over. Det er gjerne da jeg føler meg uovervinnelig, fordi jeg presterer selv om jeg føler meg slapp. Jeg har lært å ta et steg tilbake nettopp da, før det er for sent.

Og hva sitter jeg igjen med i år? Jeg sitter igjen med en sprekere utgave av meg selv, men først og fremst en smartere utgave. Jeg vet mer om hva som funker og hva som ikke funker for meg, så jeg kan bruke tiden min mer effektivt i år.

Det trengs.

Praksishybelen.

Praksishybelen.

I år er jeg nemlig i hovedpraksis i psykologstudiet. Det innebærer 8 timers arbeidsdager, 2-3 treningsøkter daglig, sponsorarbeid og oppfølging av utøvere. Jeg har med andre ord to 100% stillinger, og det krever en del logistikk og effektivitet.

De som kjenner meg vet at jeg verken er god på logistikk eller effektivitet. Jeg er en av få mannfolk som fortsatt leter etter tannkremen mens kona er ferdig på badet. Jeg kan stå naken i garderoben ved svømmehallen og finne ut at jeg har glemt badebuksen. Jeg kan dra på skisamling uten skisko. Og jeg kan trykke på slumreknappen til vekkeklokka gir opp fordi jeg satt oppe til kvart over ett for å se på «Transformers II».

Nei, jeg tuller ikke, jeg har kastet bort to timer av livet mitt på å se på «Transformers II». Nok om det.

Så hvordan fikser jeg dette med to 100% stillinger?

bilde 1

Vel, en ting skal jeg ha. Jeg er dedikert og jeg forandrer på detaljer for å se etter forbedring. Så for å unngå alle andre fristelser har jeg isolert meg på Modum Bad, 90km hjemmefra. Jeg bor på en liten hybel, omringet av sykkelrulla, massasjemaskinen og løpesko. Når helgen kommer har jeg kun én måte å komme meg hjem til Oslo på, uansett vær. Det er med cyclocross-sykkelen.

Og på søndag sykler jeg tilbake med sekken full av brød og frosne, økologiske retter. Så kan man si at det er omdiskutert om økologisk mat har høyere næringsinnhold, mindre giftstoffer og er mer bærekraftig og miljøvennlig. Det er klart det er omdiskutert når økologisk matproduksjon innebærer mer jobb og mer produksjonssvinn for i-land, men jeg er ikke i tvil om hva jeg tror er best for både klimaet og min egen helse på lang sikt. Derfor fyller jeg fryseren med sesongbetonte, økologiske middager.

Det kan skrives mye om dette temaet og her finnes det heldigvis folk som har mer kunnskap enn meg. Med hjelp fra Kolonihagen trenger ikke tidsklemma å gå utover kvaliteten på byggeklossene mine! Lar du deg imponere over logistikken min tross alt? Ikke la deg imponere for tidlig.

DCIM149GOPRO

Jeg heter Mari, og det er jeg som fyller opp hybelfryseren. Det er jeg som venter hjemme med middag mens Lars er ute og jobber med sommerkroppen 2016, 2017 eller 2018. Det er ingen vits i å late som at vi deler arbeidet likt.

Energinivået etter endt studie- og treningshverdag er sjelden høyt nok til å lage middag eller skifte sengetøy. Den jobben faller ofte på meg. Hvis noen hadde lagt fram dette scenarioet for meg for syv år siden hadde jeg nok tatt stekespaden min og gått, men jeg liker hverdagen vår nå. Triatlonsatsingen til Lars er vårt prosjekt, ikke bare hans. Jeg har innflytelse og kan mase meg til å være med på reiser, i svømmehallen eller på å skrive blogginnlegg. Det er opp til meg hva vi spiser, jeg kan kreve mobilfrie kvelder og jeg får holde i bremsen.

Hvis jeg får nok, slutter vi. Det lar han meg i hvert fall tro. Jeg burde nok ha skjønt at det ikke ble noe vanlig åtte-til-fire-liv allerede for syv år siden.

“Jeg står opp klokka fem i morgen og går opp på den fjelltoppen i horisonten der.”

“Men Lars, vi er jo på ferie!”

Eller etter 128. plassen i 2010.

“Tror du jeg kan vinne Norseman om fem år?”

“Nei.”

Etter hvert har jeg begynt å skjønne at hårete mål er spennende og at hårballene som kommer underveis vil være morsomme å tenke tilbake på.

bilde 8

Utfall med kone.

Ja, så er det ikke jeg som er planleggingsmesteren, men noe planlegging må jeg stå for selv.

Jeg har alltid med meg en ekstra matpakke eller energibar i sekken. Man vet aldri når man får tid til neste måltid, så det gjelder å være parat. Jeg har ikke tid til å glemme svømmebrillene mine lenger, så alt jeg trenger dagen etter pakker jeg kvelden før.

Jeg kan ikke glemme å følge opp utøverne mine, jeg kan ikke glemme å lage blogginnlegg, jeg kan ikke glemme å planlegge et kurs eller foredrag, og jeg kan ikke glemme å svare på viktige mail. Så jeg har en sjekkliste og jeg har mål for hva det er mulig å gjennomføre på en dag. Da slipper jeg grubling over hva jeg skulle ha gjort eller burde ha gjort, og hver gang jeg kan krysse ut et gjøremål er det som å åpne en luke i julekalenderen.

Og sist, men ikke minst: Når dagens mål er nådd, kan jeg ta fri. Og da er det helt fri, ikke bare litt fri. Med mindre det er lørdag og Mari vil rydde i boden, ja det skjer jo fra tid til annen. Men det må jeg bare ta som det kommer, for den som frykter sin egen lidelse lider allerede av den han frykter. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det er godt sagt. Søren, nå begynte jeg å tenke på den boden.

Restitusjon på biltur.

Restitusjon på biltur.

Lars er ikke noe “one man show”. Han er cast’et og jeg er en del av crew’et. Wow-effekten av det han driver med er stor. Og jeg har skjønt at wow-effekten av å endelig naile det femkornbrødet eller lage ti liter lapskaus ikke er like stor som wow-effekten av å ha syklet fem timer i -20ºC. Men det trengs. Lars er heldigvis ikke like god på alt og det er mye logistikk som må til for å komme i mål hver dag. Her kan jeg bidra.

Jeg har regler og lister for alt: Er treningstøyet på badet tørt? Da trenger det ikke å henge til tørk lenger. Har du satt på en vask, har du ansvar for å henge den opp. Drikker du opp melken, send meg en melding så husker jeg det på vei hjem. Når jeg lager middag tenker jeg på samme måte. Ikkeno’ fancy.

Jeg tror det beste vi gjør er å spise litt av mye og mye grønt. I hver middag prøver jeg å inkludere fem forskjellige grønnsaker og det skal være like mye av det som av andre ting på tallerkenen. Vi spiser fisk til middag tre ganger i uka, velger økologisk og spiser lite kjøtt. Kostholdsregler som Kolonihagen hjelper oss med å vedlikeholde.

bilde 4

For det er ikke ensomt her i kulissene heller. I 2010 langet jeg tunfiskwraps under konkurranse, i år varmet jeg Maxim-barer i BH’en.

For fem år siden hastet jeg til apoteket for å kjøpe betennelsesdempende gelé under Norseman, men takket være riktig trening, forebyggende utstyr, naprapatbehandling og idrettsmassasje har vi hatt det relativt skadefritt i lang tid. Jeg har skreket meg hes på distanser og mellomtider, men den jobben er det søren meg en dings som har overtatt.

Crew’et har vokst og består ikke bare av meg og familien lenger, men av en liten hær med dyktige venner. Og selv om wow-effekten av det vi bidrar med ikke nødvendigvis er like stor, betyr ikke det at jobben er noe mindre viktig.

Påfylling av wraps under Norseman 2010.

Påfylling av wraps under Norseman 2010.

Ja det er mye som er viktig, men viktigst av alt er det å holde på motivasjonen. Vent, aller viktigst av alt er det å holde på kone og venner. Da var det gjort. Tilbake til motivasjon. Det er naturligvis mye som er motiverende med idrett. Fremgang, opplevelser, mestring og grensesprenging, bare for å nevne noe. Men i en travel hverdag er kontrastene det viktigste.

Det er ikke deilig å slite seg ut hvis du ikke også mestrer å slappe av. Det er ikke oppkvikkende å være fokusert hvis du ikke også kan være avkoblet. Det er ikke gøy med fremgang hvis du ikke også opplever motgang. Det er ikke givende å gjøre mye hvis du aldri kan gjøre lite. Kort sagt, uten daler finnes det ingen fjell. Og nettopp derfor må ikke uka bli en lapskaus. Så når lørdagen kommer gjør jeg meg ferdig med treningen før lunsj. Da skal kontrasten være så stor som mulig. Da er det mest mulig avkobling frem til sykkelen kaller på søndag kveld.

Frem til da er det ingenting som er så deilig som å slappe av …

… tenk hvis Mari vil rydde i boden på lørdag. Nei, få den tanken bort!

Foto: Olav Wendel

Foto: Olav Wendel

Når vi begge er pensjonert om 40 år og jeg har lyst til å satse på strikking, da har jeg noe til gode.

Ja, hvis du kutter ut maset om den boden!

Lars Christian Vold