Når man bruker over 1000 timer i året på trening, og ytterligere hundrevis av timer på skadeforebygging og planlegging, er det klart at man har forventninger.

Forventninger til prestasjoner. Forventninger til resultater. Og ikke minst forventninger til forbedring.

Selv om det i seg selv er gøy å løpe, sykle og svømme, er det ikke til å komme fra at enhver idrettsutøver higer etter mest mulig forbedring med den treningen som legges ned. Dersom den forbedringen man forventer ikke blir bekreftet i konkurranser, er det fort gjort å begynne å tvile på om treningen har vært riktig.

Etter mye stang ut på triatlonkonkurranser denne sesongen har det vært vanskelig for meg å stole på treningen jeg har gjennomført. Har all den treningen vært bortkastet? Er jeg knapt bedre enn i fjor?

Klokka er 2.30. Jeg våkner på hotellrommet på kaia i Eidfjord og ser ut på den mest magiske utsikten jeg vet om: fjorden, fergen og skiftesonen. Foto: Kai-Otto Melau

Klokka er 2.30. Jeg våkner på hotellrommet på kaia i Eidfjord og ser ut på den mest magiske utsikten jeg vet om: fjorden, fergen og skiftesonen. 

 

På Norseman for en uke siden fikk jeg endelig det svaret jeg trengte. Treningen har ikke bare fungert, den har fungert bedre enn jeg hadde forventet.

Dagen før start er jeg nesten ikke nervøs. Jeg har lagt ned det arbeidet jeg og treneren min har hatt tro på, og er jeg ikke i form i morgen kan jeg ikke gjøre noe med det nå uansett.

Hvem som er den beste utøveren vil snart vise seg, men hvem som har det beste support-teamet er jeg ikke i tvil om. Alt er klart, og jeg bruker kvelden på å nyte at akkurat nå har jeg bare én ubetydelig bekymring her i verden, og det er morgendagen.

Svøm

Fergen går fra Eidfjord kl 4 på morgenen. Det er som vanlig spent stemning på båten, men jeg er fremdeles avslappet.

Det er særdeles kalde forhold i vannet i år. Det renner fremdeles smeltevann ned i fjorden og med bare 10,5 grader i vannet har svømmingen forståelig nok blitt halvert. En stor ulempe for meg ettersom det er på svømmingen jeg kan få forsprang på de tøffeste konkurrentene, men det er ingenting jeg kan gjøre noe med.

Jeg hopper fra fergen og det iser i ansiktet og på hendene idet jeg treffer vannet. Det tar noen sekunder før jeg klarer å roe meg i det kalde vannet, men så kjenner jeg at dette ikke blir noe problem. Jeg har på meg neoprensokker, neoprenhette, neoprenvest og varmeelementer under våtdrakten, og snart er jeg så god og varm at jeg gleder meg til å komme på land og kle av meg.

Solen har begynt å slippe fram litt lys over fjelltoppene som omringer fjorden, og vi ser svak gatebelysing og et stort bål 2 km foran oss i Eidfjord sentrum.

Klokka 5 tuter fergen og starten går. Jeg åpner hardt og legger meg i tet sammen med noen få andre. Førstemann får etter hvert en luke, så jeg ender opp med å ligge foran i en liten gruppe på 2-3 svømmere. Etter rundt 27 minutter er jeg oppe av vannet som nummer 2, og jeg vet jeg er i form.

Sykkel

Ut fra skiftesonen leder jeg hele konkurransen! Jeg føler meg uovervinnelig og jeg lurer på om det er noe galt med wattmåleren min siden den viser så høy watt. Det er visst ikke noe feil, jeg er bare i knallform, så jeg holder meg rundt 320 watt for å ikke bruke opp alt kruttet i starten.

Det tar uansett ikke stort mer enn 1 time før Henrik Oftedal, rekordholder og to ganger Norsemanvinner, tar meg igjen. Jeg henger meg på en liten stund, men merker fort at dette ikke holder en hel dag. Han er rett og slett helt rå i motbakkene!

”Det er ditt løp, Lars. Det er ditt løp!”, roper treneren min Mats.

Det hjelper å få den påminnelsen. Jeg roer meg ned og lar meg ikke stresse av at Henrik forsvinner foran meg.

Jeg kan uansett bare kjøre så fort jeg er i stand til. Kanskje holder det til seier, kanskje holder det ikke engang til topp 10, men hva de andre gjør er uansett utenfor min kontroll. Å fokusere på det fører bare til stress, og det er bortkastet energi. Jeg glemmer plassering og retter fokus mot å kjøre mitt livs løp.

Etter nesten 40 km med motbakker oppover Måbødalen, kommer jeg endelig til Dyranut. Derfra går det stort sett nedover til Geilo.

Jeg kjører av gårde i en intensitet som føles litt for høy til å kunne holde, men med mål om topplassering får det bare bære eller briste.

Det er to grader, og jeg begynner etter hvert å skjelve så hele sykkelen vingler fra side til side i de bratteste bakkene. Og så merker jeg at jeg må tisse. Jeg holder meg litt en liten stund i håp om at sola skal gi litt mer varme. Så lar jeg det renne.

Varmt tiss nedover beinet og ned i skoen. 10 sekunder med varme, før det blir skikkelig kaldt. Etter ca 2 timer og 45 minutter er jeg endelig i Geilo og jeg kan få varmen igjen i motbakkene opp mot Kikut.

Jeg får en gel og ny drikkeflaske av treneren min Mats Johansen. Det er utrolig deilig å ha med en som har stålkontroll på ernæringen, slik at jeg kan rette all fokus på best mulig gjennomføring.

Forloveden min Mari gir meg samtidig sekundering. Jeg har holdt jevn avstand til Henrik og jeg har økt avstanden litt til gruppen bak siden sist, så jeg er ved godt mot.

Med mine 78kg er jeg imidlertid ikke blant de letteste i feltet, så det er ikke overraskende at flere av konkurrentene mine tar litt innpå i bakkene. Heldigvis tar jeg det igjen på flatene og i utforkjøringene.

lars4

Foto: Pierre Moulierac

Selv på sykkeletappen, som er såpass lang, er det jevnt med tilskuere, og opp den siste bakken mot Imingfjell får jeg et kick idet jeg passerer toppen. Det er ikke voldsomt mange som står der, men Norsemantilskuere er av et eget kaliber, og jeg får nesten en følelse av å være med i Tour de France mens jeg får opp farten over bakketoppen.

Mot slutten av syklingen får jeg krampe på innsiden av låret, og den strammer så hardt at det kjennes nærmest umulig å skulle tråkke videre. Heldigvis vet jeg at den går raskt bort om jeg bare fortsetter å tråkke, så det blir ikke noe problem.

Snart er jeg i T2 (andre skiftesone) og jeg er strålende fornøyd med en snittwatt inkludert nullpunkter på 278, for de som vet hva dette betyr.

Løp

Etter ca 5 timer og 25 minutter og ca 180km på sykkelen hopper jeg endelig av, og på noen få sekunder løper jeg av gårde langs Tinnsjøen i Austbygd.

Jeg er bare 2 minutter bak Henrik og steget kjennes lett. Jeg åpner i rundt 15km/t og tar litt innpå Henrik, men etter 6 km blir jeg nødt til å roe ned litt hvis det skal kunne holde helt inn.

Jeg løper omtrent like fort som Allan Hovda gjorde da han tok seieren i fjor, så jeg tror ikke mine egne øyne når han kommer travende forbi. Det er visst ikke bare jeg som har blitt bedre i løpet av det siste året.

”Du er helt rå”, sier jeg til han idet han passerer. Det tempoet der er det ikke noe annet å gjøre med enn å bøye seg i støvet.

”Nei, du er rå”, svarer han. Han har heldigvis ikke tatt meg igjen uten å jobbe hardt for det en hel dag.

Like etter at Allan har passert, begynner magen å skrike. Det er ikke et enkelt tisseproblem, dette er større.

”Svamp”, roper jeg til Mari mens jeg nærmer meg. Jeg får svampen og løper ut i grøfta. Jeg tørker meg med svampen og løper videre en kilo lettere. Det passer bra nå som bakkene nærmer seg.

Etter denne lille seansen blir support-teamet mitt virkelig satt på prøve. Kristian Horne er ikke klar over at vi hadde to svamper, og ser noe uforstående på Mari når hun ber ham dyppe den gjenværende svampen i vanndunken og gi den til meg for nedkjøling. Men han stiller ingen spørsmål.

Kristian er ikke bare en av de triveligste og morsomste personene jeg vet om, han er også lojal som få og en pragmatiker uten sidestykke. Han løper ved siden av meg og vrir opp svampen over nakken på meg. Jeg tar i mot svampen og tørker meg forfriskende i ansiktet.

Ja vel, da har vi tatt forholdet et steg videre”, tenker Kristian og tar i mot det han tror er svampen jeg tørket meg med.

Like etterpå blir jeg tatt igjen av Lars Petter Stormo. Lars Petter endte på en noe skuffende 4. plass i fjor, etter oppkjøring med bruddskade i foten. I år er han sugen på en velfortjent revansj og han løper forbi meg i et tempo jeg ikke har sjans til å følge.

Jeg har funnet flyten, jeg tenker ikke fremover, jeg tenker ikke tilbake, jeg bryr meg ikke om plassering. Alt jeg tenker på er neste steg. Jeg ligger nå på 4. plass, men jeg er like rolig og bestemt. Jeg er så sliten at det føles som jeg skal kollapse hvert øyeblikk, men med fokus på her og nå føles det allikevel overkommelig.

Jeg skal fullføre mitt livs løp, og hvilken plassering det holder til er helt ubetydelig akkurat nå.

Etter 1 time og 48 minutter kommer jeg til bakkene. Jeg er strålende fornøyd med å ha holdt nesten 14km/t i snittfart. Den siste timen har jeg lurt meg selv til å tro at jeg er i mål ved bakkene, men det er nå det virkelig begynner.

Kristian Horne løper ved siden av meg, tvinger i meg drikke og gels og prater i ett sett. Jeg har tunnelsyn og virker ikke mottakelig for noe som helst, men han motiverer meg mer enn han aner.

Et stykke opp i bakken tar jeg igjen Lars Petter. Jeg prøver å rykke, men jeg løper allerede i høyeste gir så det blir ingen fartsøkning. Lars Petter henger seg på og vi passerer 32km, siste checkpoint før man er sikret svart trøye. Vi får fortsette mot Gaustatoppen, så jeg skjønner at vi må være blant de 160 første.

”Yes! Vi klarte svart trøye”, sier jeg til Lars Petter. Vi puster ut en lattermildt liten jubel og gir hverandre en high five.

Like etterpå tar vi igjen Henrik. Han har kastet opp flere ganger og er fullstendig ferdig.

Jeg kjenner empati for ham i det vi passerer. Det er mye som skal klaffe på en dag, og det er veldig kjedelig når det ikke gjør det. Henrik har gjort et fantastisk comeback etter omfattende skader. Selv om det ikke gikk helt etter planen i dag, har han vist en ståpåvilje langt utenom det vanlige for å komme tilbake i toppform. En stor inspirasjon for oss andre.

Vi ligger nå på delt 2. plass. Lars Petter legger inn et lite rykk, og jeg har ikke sjans til å henge på. Jeg har kjørt jevnt i 6. gir i hele dag, selv om jeg trodde jeg bare hadde 5 gir. Lars Petter har visst enda et gir og forsvinner foran meg.

Kristian Horne prater fremdeles i ett sett, kommer med vittigheter og pusher meg så jeg ikke slipper opp tempoet i et sekund. Jeg er overrasket over at han ikke virker mer sliten, men med flere topp ti plasseringer i Norseman er han ikke akkurat i dårlig form.

lars1

Fra venstre: Kristian Horne, Lars Christian Vold, Mari Drivdal Lie, Mats Johansen

Vi kommer til steinuren og begynner ferden oppover i fjellet. Det er fullt av folk her i dag, og jeg blir heiet oppover. Alle hopper til side og jubler mens jeg løper forbi. All heiingen gir meg gåsehud.

Men ikke alle syns dette er like stas. Kristian prikker en dame på skulderen og spør pent om hun kan gi litt plass.

”Is this your mansion?” får han til svar. Jeg er i min egen lille verden. Jeg ser bare konturene av mennesker rundt meg og får ikke med meg hva som skjer.

”Kom igjen Lars. Jeg har masse respekt for deg, men ingen sympati! Innspurten igjen nå! Det er ingen som kommer og tar deg bakfra!”, roper Kristian mens vi løper oppover.

Jeg har knapt ytret et ord de siste timene, men nå kan jeg ikke dy meg:

”Det er ikke lov å si!”

Kristian bryter ut i latter, og det smitter over på flere av tilskuerne rundt. Bortsett fra en eldre dame som ser ut til å heve seg langt over den type humor.

Det er bare noen få kilometer igjen til mål og jeg sjangler på flere av steinene. Jeg er så sliten at det nesten ikke gjør vondt lenger. Jeg er svimmel og har tåkesyn. Alt jeg tenker på er neste steg. Krampen begynner å spre seg oppover beina, men jeg overser den og fortsetter.

Jeg holder på å dette bakover, men Kristian er heldigvis våken og gir meg et lite dytt i riktig retning. Jeg jamrer på utpustene. Ikke fordi jeg syns synd på meg selv. Bare fordi jeg er så sliten at jeg ikke klarer å puste vanlig.

De siste steintrappene opp til mål gjør jeg noe som føles ut som løping før jeg detter over målstreken etter 9 timer og 54 minutter. Jeg er fullstendig ferdig.

Mari er der med en gang. Følelsene tar overhånd på en måte jeg aldri opplever i uthvilt tilstand. Jeg gråter av tanken på hvor glad jeg er i Mari, hvor fantastiske venner jeg har som vier så mye tid til å hjelpe meg, i takknemlighet til alle som har heiet på meg, over å ha klart å bryte en ny barriere og over å ha gjennomført mitt livs beste løp.

Alt har vært helt perfekt, jeg har gjort alt riktig, men kom over 10 minutter etter min overmann Allan, og 5 minutter etter Lars Petter. De var rett og slett nesten umenneskelig gode i dag.

Alt jeg kan gjøre med det er å bøye meg i hatten eller hva det heter, og fortsette med det gode arbeidet. Det tar tid å bli best, og som en av de yngste deltakerne i feltet er det én ting jeg har nok av, og det er tid.

Foto: Olav Wendel

Foto: Olav Wendel

Tusen takk til Intersport, National Geographic Channel og www.getrobust.no som gjør satsingen min mulig!

Takk til supporten min! Takk til Kolonihagen, Naprapatkontoret og Colosseum Spa for at dere holder meg frisk og skadefri.

Takk til alle samarbeidspartnerne mine! Og takk til arrangøren og alle som heier på meg, har tro på meg og lar seg inspirere av det jeg holder på meg! Dere er til stor inspirasjon for meg!

Lars Christian Vold