Er vi på vei mot en framtid der man kan bestille små «designerbabyer» – med nøyaktig de egenskapene man skulle ønske?

Ved å fjerne «dårlige gener» og legge til «gode gener», har forskere lenge kunnet se for seg en verden der mennesket selv styrer evolusjonen. Advarslene har vært mange og sterke, og frykten er at om man først åpner for denne teknologien vil grensene for hva som anses for å være en «sykdom» endres raskt.

Teknikken, kjent som CRISPR, er en måte å endre og tilpasse genomer – den arvemessige informasjonen til en organisme, som er kodet inn i dets DNA. Metoden er kjent i bioteknologiske kretser, men ingen har tatt steget med å tukle med menneskelige embryoer – et foster i første fase.

Ikke før nå.

I forrige uke publiserte genforsker Junjiu Huang og hans forskergruppe ved Sun-Yat-sen University i Kina en rapport i det medisinske tidsskriftet Protein and Cell. Med det har de satt i gang en kjempedebatt med en lang rekke kritiske røster.

Sun_Yat-sen_University

Sun-Yat-sen University i Kina. Foto: Wikimedia Commons

I rapporten forklarer Huang at de har utført eksperimenter som verden aldri tidligere har sett. Med embryoer fra lokale fertilitetsklinikker har de kinesiske forskerne forsøkt å endre på et gen som er ansvarlig for å utløse sykdommen Thalassaemia – en arvelig tilstand som påvirker blodet, og som er en potensielt dødelig diagnose.

– Dette er den første rapporten som omhandler CRISPR og menneskelige embryoer. I så måte er studien en milepæl, samtidig som den er en kraftig advarsel til alle som måtte tro at teknologien er klar for å utradere genetisk arvelige sykdommer, sier George Daley, en stamcellebiolog ved Harvard Medical School i Boston.

Ifølge de kinesiske forskerne har studiene deres avdekket en rekke hinder for at teknikken er klar til å tas i bruk.

Embryoene de brukte hadde et ekstra sett av kromosomer og var befruktet av to spermier. Selv om fostrene var kapable til å gå gjennom de første fasene av utvikling, har de kinesiske forskerne forsøkt å komme kritikerne i møte ved å understreke at eksperimentet aldri kunne ledet til en ordentlig fødsel.

I forsøkene injiserte de 86 embryoer i 48 timer, nok tid til at de nye molekylene kunne ta plassen til den «syke» delen av DNAet, som forskerne hadde fjernet.

71 av embryoene overlevde, men tester viste at kun 28 av 54 genetisk testede embryoene hadde gjennomgått en suksessfull spleising.

Kun et fåtall av disse igjen hadde fått en vellykket implementering av det nye friske genmaterialet.

– Skal man gjøre dette i vanlige embryoer, så må suksessraten være nær 100 prosent. Derfor stoppet vi. Vi tror det fremdeles er for tidlig å gå videre med dette, konkluderer Huang.

I tillegg fant forskerne ut at et overraskende stort antall av de injiserte «CRISPR-genene» førte til mutasjoner på andre deler av genomet. Disse uønskede mutasjonene er den største frykten rundt denne teknikken, da det kan føre til andre skadelige komplikasjoner for et eventuelt foster.

Hyppigheten av disse mutasjonene var faktisk mye høyere enn de man har oppdaget ved lignende forsøk på mus, forklarer Huang.

– Vi ville vise våre funn til verden så man fikk se hva som faktisk skjedde, fremfor bare å prate om hva som kanskje kan komme til skje, sier han til Nature.com.

Han kommer til å fortsette å jobbe for å finne svar på gåten. Han skisserer også en løsning der man komponerer enzymer som har kortere livslengde, og som muligens dermed unngår problemet med mutasjoner.

geneeee

President for Sangamo BioSciences i California, Edward Lanphier, er en av de fremste kritikerne. Han frykter arbeidet kineserne har satt i gang, kommer til å trigge flere forskermiljø verden rundt.

– Tilgangen til systemet, og det at det er ganske enkelt å lage CRISPR-er, gir mange forskere i alle deler av verden muligheten til å gjøre hva de vil. Det vi trenger er å ta en pause fra denne forskningen og debattere hvor vi egentlig vil med dette.

Hans bønner blir neppe hørt. Ryktene skal ha det til at minst fire andre forskergrupper i Kina er i ferd med å utføre forsøk som modifiserer menneskelige embryoer.

National Geographic