• National Geographic Channel sponser Lars Christian Vold, som vant Expedition Amundsen i fjor, og den unge eventyreren blogger for oss hver lørdag opp mot årets løp. Les mer om Lars Christian her.

Startskuddet går, og jeg begynner å akselerere. En svært langsom akselerasjon. Fra 0-2 km/t på ti sekunder, og så tilbake til 0 km/t igjen. Det er over 30 graders helling, pulken veier over 40 kilo og kortfellene under skiene iser allerede fra første steg på dette merkelige føret.

Jeg går 100 meter før de faller av. Pulken har overtaket og teten drar fra. Snart kan jeg ikke se dem lenger. Av med skiene. Jeg krabber nærmest oppover. Jeg skjønner at jeg har gjort noe feil. En feil de foran ikke har gjort.

Fotograf: Kai-Otto Melau

Fotograf: Kai-Otto Melau

Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det nå. Jeg prøver å holde fokus på det jeg kan gjøre noe med. Beholde roen, holde motet oppe og forflytte meg uten å bruke unødvendig mye krefter.

Etter én time er jeg endelig på toppen av alle kneikene. Jeg er godt oppå Hardangervidda, og jeg kan endelig begynne å lange ut. Det gjelder fremdeles å holde fokus på hvert skisteg. Jeg vet ikke om teten går fra meg eller om jeg tar innpå, men jeg prøver å ikke tenke på det.

Det positive er at jeg til tider har et spor å følge. Jeg kjører mitt løp, i den intensiteten jeg vet at jeg kan holde. Dette er ikke 100m sprint. Vi skal holde på i nesten et døgn. Det er over 20 timer igjen av løpet, og mye kan skje på den tiden.

Fokus, bevissthet og vaner

Dette var min opplevelse av starten på Amundsenekspedisjonen i fjor. Mange tenker at det mentale aspektet ved idrett kun gjelder i konkurranse. Det er imidlertid vel så viktig i hverdagen å holde hodet på rett plass.

Det gjelder uansett hva man vil gjøre det bra i, enten det er musikk, studier, gaming, karriere i arbeidslivet eller idrett.

I mine øyne er det tre ord som er gjennomgående viktig når det er snakk om det mentale aspektet ved idrett. Fokus, vaner og bevissthet. Fokus er spesielt gjennomgående, både i hverdagen og under konkurranser. Det gjør seg gjeldende både når du skal presse deg og når du skal holde igjen.

Det er viktig for å være en helhetlig idrettsutøver; fokus på kosthold, fokus på hvile, fokus på teknikk, fokus på gjennomføring, fokus på detaljer og så videre.

Ved langvarig fokus på kosthold, restitusjon, teknikk og gjennomføring utvikler det seg etter hvert til å bli vaner. Det er slitsomt alltid å måtte være fokusert, derfor er det nødvendig at mye også går av seg selv. For meg er det en vane å ha med nok mat til treningsøkter.

Det er en vane å spise rett etter harde og lange økter og det er en vane å drikke vann jevnt over dagen. Under treningsøkter er det en vane å fokusere på fraskyv med rumpe når jeg løper, og høy albue når jeg svømmer.

ghe

Foto: Jørgen Wetaas Bull

Men i tunge perioder, når motivasjonen butter i mot, er det fort gjort at jeg trener bare fordi det er rutine. Da er det spesielt viktig å være bevisst på hva man driver med og hvorfor man driver med det.

I praksis kan bevissthet være selvsnakk. «Hvorfor gjør jeg det jeg gjør?».  «Jeg driver med dette fordi jeg elsker det». «For at det skal være gøy må det til tider være kjipt».

«Hvilken hensikt har denne økten?». Og ikke minst: «Har jeg fremdeles fokus på de riktige tingene?»

I min verden utfyller fokus, bevissthet og vaner hverandre.

 

Hva er viktigere enn fokus?

Evnen til å beholde fokus er nok min beste mentale styrke. Jeg gjennomfører i gjennomsnitt over 70 økter i måneden. Jeg kan telle på én hånd antallet økter der  jeg ikke har hatt fokus de siste tre månedene.

I hver eneste økt jeg gjennomfører tenker jeg at denne økten skal gi meg så mye fremgang som mulig. Om det er en rolig økt, hard økt eller en ren teknikkøkt er det alltid noe å ha fokus på. Skal jeg sykle i 300 minutter gir jeg meg ikke hvis jeg er hjemme etter 295 minutter. Jeg må ta meg et glass vann før jeg legger meg, før jeg går ut av leiligheten og når jeg kommer hjem. Jeg må ha noe å spise under og etter hver økt.

På kveldene sitter jeg og masserer leggene mens jeg ser på TV helt til samboeren min ber meg om å «gi pokker». Ja, det kan til tider være på grensen til tvangstanker. Det får jeg høre av både treningskompiser og forloveden min.

Når jeg først engasjerer meg i noe kan jeg bli så oppslukt at alt dreier seg bare om det. Tidligere har det blant annet vært i fiolin og revy. Nå er det i idrett. Naturligvis på godt og på vondt.

Det finnes nok av idrettsutøvere og såkalte «supermosjonister» som mister både kone og venner fordi de blir for ensporete.

Heldigvis er jeg bevisst på det, og derfor vet jeg at styrken min også er en svakhet. En svakhet jeg må jobbe med.

Så hva er enda viktigere enn fokus? Jo det er evnen til å skifte fokus. Koble av, tenke på noe annet. For en karrieremann/dame handler det om å ikke ta med jobben hjem, for meg handler det om å ikke snakke om watt og sekunder ved middagsbordet.

Det handler om å være tilstede i det som skjer her og nå. Det handler om å hvile hodet. På lang sikt tror jeg den evnen er vesentlig, ikke bare for å ta vare på de rundt deg, men også for overskudd og motivasjon.

Men i selve konkurransen er det én ting som gjelder for meg. Da gjelder det å holde fokus. Fra start til slutt! Fokus på å gi alt!

—-

Jeg ser uklart, det er et tåkeslør foran øynene mine. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er sliten eller fordi det faktisk er tåke, sterk vind og snøføyk. Det nærmer seg slutten av løpet.

Jeg har nettopp hatt en tung time. Men jeg vet at det går i bølger under så lange løp. Etter tunge perioder kommer det lettere perioder. Jeg holder motet oppe og prøver å holde fokus mens jeg venter på at energien og motivasjonen skal komme tilbake.

Og gradvis kommer det. Det er bare om lag en time igjen av løpet. Jeg fokuserer på hvert steg. Det gjør vondt og jeg har bare lyst til å legge meg ned, men ett steg til er alltid overkommelig. Hvert steg skal være så bra som mulig.

Den kalde fjelluften jeg har pustet inn i nesten et døgn gjør det tungt å puste. Jeg stønner mens jeg raser utfor den siste bratte bakken ned mot mål.

Jeg kommer til bunnen og jeg begynner å skøyte med pulken hengende etter. Fokus på her og nå.

Fokus på det positive. Jeg føler meg som en evighetsmaskin, den beste følelsen som finnes. Følelsen jeg drømmer om i hver treningsøkt jeg gjennomfører.

En følelse som bare kommer med masse trening og ikke minst; fokus!

 

Mer om mine tanker rundt mental trening: En studie- og triatlonvenninne av meg gjorde nylig et intervju der hun hjalp meg å organisere tankene mine rundt det mentale aspektet. Her kan du lese mer om det.

Lars Christian Vold