• National Geographic Channel sponser Lars Christian Vold, som vant Expedition Amundsen i fjor, og den unge eventyreren blogger for oss hver lørdag opp mot årets løp. Les mer om Lars Christian her.

Alle vet hvem Roald Amundsen er, og de fleste vet at han var første mennesket som satte sin fot på Sydpolen. Selv om Sydpolekspedisjoner i dag nærmest har blitt en hobby for folk med god råd og eventyrlyst, er det neppe noen som tviler på at ekspedisjonen fra 1910 var farlig.

Roald Amundsens treningstur over Hardangervidda er imidlertid mindre kjent, men ifølge Amundsen selv ble denne turen en av de tøffeste utfordringene i hans liv.

«Den var fyllt av likeså hårde påkjenninger og store farer som nogen av dem det senere har vært min lodd å møte i polaregnene.» (Roald Amundsen, mitt liv som polarforsker, Gyldendal 1929)

Til minne om Amundsens lille ekspedisjon over Hardangervidda, arrangeres Expedition Amundsen årlig i slutten av februar. Alle deltakerne trekker sin egen 45 kg tunge pulk og tråkker sine egne spor i 100 kilometer fra Haukeliseter til Garen i Eidsfjord.

Så vidt jeg vet er det ingen av de 150 startende som  trener mot en ekspedisjon til et sted ingen har satt sin fot. Og selv om arrangementet har rykte på seg for å stille med skikkelig tøft vær, er det ingen som deltar med livet som innsats.

Når man lever i  2015 er det nesten umulig å være like tøff som Amundsen. Utstyret er for bra, sikkerheten er for høy og alt er gjort før. Og dessuten finnes det knapt noen av hans kaliber i dag. Men vi kan allikevel  minnes polarhelten, og når det blåser som verst og alt er hvitt kan vi til og med forestille oss at vi er en gjeng med polarhelter.

amund2

Foto: Kai-Otto Melau.

Etter rundt ett døgn på fjellet begynner de første deltakerne å krysse målstreken i det som regnes som verdens hardeste skirenn, og bilder av mange slitne ansikter blir hengt opp på «the wall of Amundsen».

Expedition Amundsen er en ekstrem utfordring under ganske kontrollerte forhold. Midt i blinken for nordmenn som har det så godt at vi trenger en liten påminner om hvordan det er å slite.

Det var ingen som tidligere hadde krysset Hardangervidda om vinteren da Roald Amundsen og broren Leon bega seg ut for å krysse vidda i 1896. Han og broren Leon brydde seg ikke om fjellvettregel nummer fem: «Lytt til erfarne fjellfolk». De dro av gårde selv om de ble frarådet på det sterkeste av de som kjente vidda.

De to unge mennene regnet med å bruke ca to dager på å krysse vidda og de pakket også deretter. De hadde med hver sin sovepose av reinsdyrskinn på ryggen og inni den hadde de rullet sammen en liten sekk med noen få kjeks, sjokoladeplater og litt smør.

Telt hadde de ikke med seg, så de tok sikte på å grave seg ned hvis det skulle bli nødvendig. I et senere blogginnlegg skal jeg gå nærmere inn på hva slags utstyr jeg har med meg, men jeg kan allerede røpe at min pakkeliste ser en smule annerledes ut.

Da startskuddet gikk for Expedition Amundsen i fjor vinter drasset jeg på en pulk på nesten 50 kg. Dagens utstyr er så lett at jeg måtte tape fast vekter i bunn av pulken, selv om jeg hadde med mer enn nok for å overleve på vidda i over en uke i hvilket som helst værforhold.

Jeg var imidlertid ikke noe glansbilde på utstyrsfronten selv. Akkurat som Amundsen lærte jeg en hel del under dette løpet, selv om resultatet ble en større opptur for min del. Fra første steg lærte jeg at kortfeller fungerer dårlig med 48 kg pulk i nesten 30 graders helling.

To steg frem, ett tilbake. Ett steg frem, to tilbake.

Og teten dro fra. Heldigvis flater det ut når man kommer seg godt oppå vidda.

Brødrene Amundsen hadde en litt bedre start. Den første dagen gikk mer eller mindre etter planen for de to barske brødrene. De kom seg fram til en gjeterhytte uten større skader enn noen ganske alvorlige frostskader på hendene.

Med andre ord ingenting av betydning for to hardhauser av deres kaliber. Dagen etter var stormen så kraftig at de lå værfaste på hytta i to dager før det roet seg nok til at de våget å gå videre. Det ble mildere og etter hvert smuldret kartet helt opp av den fuktige snøen, så de hadde kun kompass å gå etter.

De rakk ikke fram til neste mål før det ble mørkt og ble nødt til å legge seg under åpen himmel. Alt ble gjennomvått i den fuktige snøen.

Alle som har vært ute en vinternatt før vet at det ikke finnes noe som er kaldere enn fuktig snø og rundt null grader!

amund11

Foto: Kai-Otto Melau.

Men utover natten ble det kaldere og Amundsen våknet våt og hutrende kald. Han begynte å lete etter proviantsekken, men fant den ikke. Begge proviantsekkene var forsvunnet på uforklarlig vis.

Var det ulv? Bjørn? Nisse? Eller kanskje den avskylige snømann? Det fikk de aldri svar på, men en ting var det ingen tvil om. De var «in deep shit», for å si det slik jeg tror Amundsen ville sagt det.

I Expedition Amundsen er det tre checkpoints som alle deltakerne må innom. Hellevassbu, Litlos og Viersla. Alle må hvile i 8 timer i løpet av konkurransen og disse timene må være fordelt på de tre checkpointene.

Da jeg skulle sette opp telt for siste gang var jeg på Viersla, et par mil syd for Garen og målområdet. Det blåste bortimot stiv kuling og snøføyken gjorde alt hvitt. Teltet stod ut som et flagg og feiret at jeg ikke klarte å holde styr på det alene.

Foto: Kai-Otto Melau.

Foto: Kai-Otto Melau.

Det vrengte seg, en glidelås røk og jeg visste ikke hva som var ut eller inn på teltet. Jeg fikk erfare at man ALLTID må lukke alle glidelåser før man pakker ned teltet, for det hadde jeg ikke giddet da jeg pakket teltet på forrige checkpoint, Litlos.

Etter en time kunne jeg omsider krabbe inn i teltet for å finne ut at pumpen på liggeunderlaget ikke fungerte lenger. Det ble noen kalde timer med hvile, men jeg lærte i hvert fall at jeg ikke tar sjansen på oppblåsbart liggeunderlag neste gang.

I motsetning til Amundsen var jeg ikke i «deep shit». Tvert i mot – jeg ledet hele konkurransen og mål var ikke langt unna.

De to brødrene kom fram til at det eneste fornuftige var å snu og gå tilbake samme vei som de kom fra. Det snødde så tett at de knapt så en meter foran seg, og utover dagen ble det mildere igjen. Da natten falt på la de seg til å sove under åpen himmel igjen.

Roald fant ut at det var best å grave seg en hule for å holde varmen. Utover natten blåste inngangen igjen og det ble kaldere. Da Roald våknet klarte han ikke røre seg en centimeter. Han var iskald og frosset fast i en isblokk som han ikke var i stand til å komme seg ut fra alene.

I dag finnes det de som betaler i dyre dommer for å fryses ned for å bli vekket en gang i fremtiden. Det var neppe dette polarhelten hadde i tankene da han lå fortvilet og ropte etter hjelp under snøen og isen.

Broren Leon hadde vært så sliten kvelden før at han ikke hadde orket å grave seg ned. Det viste seg å redde livet til begge to.

Etter nesten 22 timer på vidda krysset jeg målstreken, sjeleglad over å være fremme og nesten enda gladere over å være først.

amund111

Foto: Kai-Otto Melau.

Utover kvelden og dagen etter kom resten av deltakerne i individuell- og lagklassen i mål. Det var neppe noen som hadde tro på at jeg, en snørrunge fra Oslos vestkant, skulle komme før en haug med spreke og erfarne fjellfolk. Selv om jeg hadde drømt om å vinne denne konkurransen kunne jeg ikke helt tro det selv da det faktisk var en realitet. Jeg var utslitt, tilfredsstilt og klar for en varm peis og en god middag.

Jeg hadde ingen planer om å pine meg selv gjennom dette en gang til.

Om cirka en og en halv måned står jeg imidlertid klar på startstreken igjen. Ett år klokere, ett år sprekere og med mye nyttig lærdom, men også med enda tøffere konkurrenter.

Det blir neppe noen dans på roser i år heller!

Lars Christian Vold