«Heil Hitler i Chiles urskog» heter det første kapittelet i Max Manus’ første bok om sitt liv. Tygg litt på den. Hvor mange mennesker har kunnet åpne en selvbiografi på den måten, og mene noe med det?

Det var selvsagt ikke ham selv som hyllet den tyske diktatoren. Men mot slutten av 1930-tallet, da det det brygget opp til krig i Europa, da nådde den politiske spenningen så langt som det – til Chiles urskog.

Hva Manus gjorde der, hans tid i Sør-Amerika, kunne vært en spennende film i seg selv. Det bare hintes til i den filmen som faktisk ble laget, i 2008 – den største norske kinosuksessen siden «Flåklypa Grand Prix».

Han er selvsagt best kjent som en viktig motstandsmann under okkupasjonen av Norge, men Max Manus var så mangt. I dag er det 100 år siden krigshelten ble født.

Det klinger ikke spesielt norsk – Maximo Guillermo Manus (1914 – 1996). Han er bare halvt norsk, men det er ikke noe mer eksotisk enn at moren kom fra Danmark.

Historien bak navnet er snarere at faren hans, Johan Magnussen, endret navnet til Juan Manus etter en årrekke i utlandet. Max vokste opp i Oslo, men fra han var 14 bodde han med sin onkel på Cuba.

Det var en fargerik, om farlig tilværelse: han lærte at han kunne tjene en slant på å vise sjømenn veien til nærmeste bordell, for eksempel – mens han i senere jobber var vitne til brutale arbeidsulykker og dødsfall. Ikke de siste han skulle se, dessverre.

Da det gikk mot krig, la Manus la ut på en vandring til fots – og tidvis blindpassasjer – fra Chile, over Andesfjellene til Buenos Aires, og videre med båt til Norge. Til å bli den Max Manus vi kjenner fra filmen.

Allerede innen da hadde han mer å skrive hjem om enn det de fleste av oss er forunt på en livstid. Det skulle bli langt, langt mer – på godt og vondt.

Les også: Hitlers mytiske slott i Alpene inspirerte denne filmklassikeren. Her er den virkelige historien.

Aksel Hennie (til venstre) , og den virkelige Max Manus (til høyre), som fenrik under krigen.

Aksel Hennie (til venstre) , og den virkelige Max Manus (til høyre), som fenrik under krigen.

Når filmen starter er det krig, men ikke i Norge, og ikke mot tyskerne. Før helvete brøt løs her hjemme, hadde han nemlig meldt seg som frivillig i vinterkrigen i Finland. Der hadde Stalin gått inn, og de to partene kjempet en blodig kamp i det ulendte finske landskapet.

Det kalles ikke vinterkrigen uten grunn; i ned mot minus 52 grader var Manus ved fronten i Finland. Historikere har hevdet at de nordmennene som ankom fronten aldri så kamp, men dette strider med førstehåndsskildringene derfra – noe som skapte debatt i kjølvannet av filmpremieren i 2008.

Både Manus’ kone Tikken, og krigshelten Gunnar Sønsteby, har gått god for hvordan de eksplosive trefningene fremstilles i filmen. Manus vendte i alle tilfeller hjemover til Norge, traumatisert, først om våren 1940 – og kom hjem til et tysk-okkupert Norge.

Hør ham fortelle om vinterkrigen her:

Resten er historie, som de sier – han gjorde motstand, først som del av felttoget der han så trefninger ved Kongsberg, deretter i det skjulte – først med flyveblader, og senere eksplosiver. Det sendte ham kjapt oppover på tyskernes dusørlister.

Han var også svært nære å bli tatt.

Et svalestup ut av et vindu, en påfølgende flukt fra Ullevål sykehus og deretter til England. Denne turen, som skjer på et blunk i filmen, var i realiteten en ny reise verden rundt: han flyktet til Sverige, dro via Russland og med skip langs den afrikanske kysten helt ned og forbi Sør-Afrika, over Atlanterhavet til Canada, og først derfra over til vår nabo over dammen.

Filmskaperne Joachim Rønning og Espen Sandberg skildrer det godt derfra, etter manus av Thomas Nordseth-Tiller: sabotasjeaksjonene, dødsfallene, den psykiske påkjenningen.

Manus ble del av både Kompani Linge og Oslogjengen, og hans kanskje fremste bragd var å senke det tyske transportskipet DS Donau i 1945.

Les også: Dette forsvarsverket skulle mure inne Europa. Et bevis på tysk effektivitet, eller Hitlers stormannsgalskap?

Lasteskipet Donau. som Max Manus senket sammen med Roy Nielsen. Foto: ukjent, offentlig eiendom.

Lasteskipet Donau. som Max Manus senket sammen med Roy Nielsen. Foto: ukjent, offentlig eiendom.

Etter krigen jobbet Manus en periode som personlig livvakt for kongen og kronprinsen, før han skaffet seg agentur på kontormaskiner og startet det som i dag er Max Manus AS.

Han mottok krigskorset med sverd og en rekke andre dekorasjoner. Manus døde i 1996, 81 år gammel. Et ufattelig innholdsrikt liv. På denne dag for 100 år siden, den 9. desember 1914, kom krigshelten til verden.

I 1985 var han forresten med i Harald Tusbergs «Dette er ditt liv» på NRK. Har du 1 time og 40 minutter til overs i dag, kan du kose deg med programmet her.

National Geographic

En tanke på "I dag ville Max Manus fylt 100 år! Men hva er egentlig historien bak navnet hans?"

  1. Max manus senket aldri Donau. Han var ikke med på oppdraget. Dette var det Ottar som gjorde. Max manus tok på seg st han gjorde det, som det meste andre han er kreditert. Dette er veldig synd men er realiteten og i familien min sitter vi selv med bevis over 100%. Men norsk historisk forening nekter å endre historie selv om de har vedtatt realiteten i rettsak. Dette holder på as we speak. Og kommer til å endre historien ganske mye. Fra helt til kanskje ikke helt.

Kommentarfeltet er stengt