Sett at vi fortsatt eksisterer, selvfølgelig.

Det er godt at mennesket synes å ha en bunnløs fascinasjon for å reise ut i verdensrommet og kolonisere fjerne planeter. Vi har sett det utallige ganger i science fiction, senest med strategispillet «Civilization: Beyond Earth» (toppbildet), som kommer ut denne uken.

Vi kommer nemlig til å trenge det. Enten vi gjør planeten ubeboelig gjennom atomkrig eller global oppvarming, eller venter til solas levetid er omme, så vil liv på jorda en eller annen gang ta slutt.

Det vil ikke nødvendigvis si at mennesker (eller vår etterkommere) ikke kan overleve. Allerede nå planlegges den første kolonien på Mars, som etter planen skal få sine første beboere i 2025. Spørsmålet er om det finnes noe sted vi alle kan flykte til som er bærekraftig for en stor befolkning? Og klarer vi i det hele tatt å få alle sammen av planeten?

Kanskje vil jorda en gang bli som et mytisk Eden – en romanse fra fortiden, fortalt som en opprinnelseshistorie til fremtidsbarn spredt omkring Melkeveien. En fin tanke?

Her på National Geographic-bloggen skriver vi om populærkultur og vitenskap hver uke. Med aktuelle «Civilization: Beyond Earth» og «Interstellar» setter vi denne uken søkelyset på drømmen om – eller, mindre optimistisk, snarere behovet for – å forlate jorda.

«Civilization: Beyond Earth» er satt til en fremtid der verdenssamfunnet har kollapset, og fremtiden er usikker. Det er ikke lenger bærekraftig å bli værende på jorda.

Du som spiller vil lede en ekspedisjon ut i det store verdensrommet. For å utforske, og for å starte en ny sivilisasjon på en fremmed planet. «En ny start for menneskeheten», som de sier. Se den ferske introduksjonsfilmen i klippet ovenfor, som virkelig setter stemninga.

Sett at en naturlig eller menneskeskapt katastrofe gjorde at jorden ble ubeboelig i virkeligheten. Har vi da teknologien til å forlate den, og finne et nytt hjem?

Svaret er nei – i alle fall foreløpig.

Første problem er å komme vekk fra planeten. I dag er det over syv milliarder mennesker på jorda, og tallet klatrer raskt. Om vi så hadde klart å lage et enormt romskip som skal være vårt hjem på vei til en ny planet, så vil det kreve enorme energimengder å få noe slik ut av atmosfæren og opp i verdensrommet.

Raketter er neppe løsningen. De har det dilemmaet at de må bære sitt eget drivstoff. Jo mer vekt som skal bæres, jo mer drivstoff, som legger til enda mer vekt.

For å frakte syv milliarder mennesker vil det kreve flere billioner tonn – altså flere tusen milliarder tonn(!) – bensin. Randall Munroe, tidligere NASA-ansatt og mannen bak xkcd, har gjort regnestykket. Da er det ikke en gang medregnet vekten av skipet (eller skipene), eller alt av utstyr og tilbehør som må med på turen. Dette er ikke helt umulig, men svært usannsynlig at vi får til.

Det kan høres vilt ut, men da har vi faktisk bedre sjanser med en himmelheis, eller å skyte oss vekk med atombomber!

En himmelheis (eng., space elevator) er et konsept som går ut på å feste en line til et objekt som går i bane i rommet høyt over jorda, og som holder linen stram ved hjelp av sentrifugalkraften. Akkurat som at hyssingen på en jojo blir stram om du svinger den rundt hodet.

En slik line kan – i teorien – brukes som en heis som lar folk og utstyr «klatre» ut i rommet. Vi har ikke teknologien eller materialene til å lage en sterk nok line, men med tanke på teknologiske fremskritt bør ikke denne muligheten utelukkes for fremtiden.

Vi har også et annet verktøy for å frigjøre store mengder energi: atombomber. USA lekte faktisk med ideen under romkappløpet, der de lagde konsepter for et romskip som red på trykkbølgen fra et kjernefysisk våpen. Også teoretisk mulig!

Munroe konkluderer: Å sende én person ut i rommet er ingen sak, men å sende alle sammen, det vil presse jordas ressurser til bristepunktet, og kanskje ødelegge planeten i samme slengen.

For flere utfordringer og muligheter for å reise gjennom rommet, sjekk denne herlige infografen fra Space.com.

BE-1

Sannsynligvis vil vi derfor ikke sende alle. Men et stort, stort skip vil likevel være nødvendig: om vi skal utenfor solsystemet, bør vi sende mellom 20 000 og 40 000 mennesker, ifølge antropologen Cameron Smith. Det skriver Space.com.

En såpass stor gruppe vil ha nok genetisk og demografisk mangfold til å skape en bærekraftig, ny sivilisasjon, mener han. Kanskje de vil bli valgt ut etter ferdigheter, styrke – eller flaks. Akkurat som i «Beyond Earth».

Smith har nemlig skrevet en akademisk artikkel om hva som ville kreves for å overleve en tur til et annet stjernesystem, en tur som kan ta minst 150 år. Og så må de kunne etablere en koloni når de er fremme. En såpass stor befolkning vil bidra til å unngå innavl, å redusere grunnleggereffekten, og være rik nok til å kunne overleve en tenkt katastrofe.

Om vi deretter skal kunne overleve utenfor romskipet og isolerte kapsler på planeten, bør vi forresten håpe at destinasjonen kan by på en atmosfære som minner om vår egen.

Kanskje vil det bli nødvendig å «terraforme» planeten – altså gjøre den beboelig, med en atmosfære som beskytter oss, holder oss varme og lar oss puste. Terraforming er et velkjent konsept fra science fiction-litteraturen, men er foreløpig lite mer enn en spennende idé.

Å være ubeskyttet i verdensrommet er forresten ikke spesielt hyggelig. Akkurat hva som ville skjedd med en person uten romdrakt kan du lese om her.

Dette er forresten også tema for storfilmen «Interstellar»:

Som allerede nevnt er ikke alt dette bare vill fantasi. En jobber allerede med en ekspedisjon til Mars. Da mener vi selvsagt det mye omtalte, private prosjektet Mars One, som (etter planen) vil starte å sende grupper av kolonister med en enveisbillett til den røde planeten om bare ti år. Se video nedenfor.

Om og når dette blir realisert, er det snakk om en liten gruppe, veltrente spesialister. Og det er sådd tvil om de vil klare å overleve mer enn et par-tre måneder, selv om de selv forsvarer teknologien som skal sørge for at de har vann, mat og luft.

Moralen er at det er ekstremt krevende bare å sende en liten gruppe mennesker til vår naboplanet. Å starte en helt ny sivilisasjon vekk fra jorda, det er nok et godt stykke unna.

Les også: Kan giftig gass hjelpe oss med å forlate solsystemet? Les om den spinnville forskningen bak å sove gjennom tiden

Forresten: Om vi ikke utsletter oss selv eller forlater jorda med det første, så er det likevel lite sannsynlig at det vil være mennesker på jorda helt frem til sola kommer til slutten av sitt liv. I alle fall ikke slik vi kjenner oss selv.

Vårt solsystem har eksistert i litt under fem milliarder år, og vil holde ut omtrent like lenge inn i fremtiden før sola går tom for «drivstoff». Da vil den ese ut og dø, og sluke jorda i prosessen.

Sett i forhold til universet og solsystemets historie, er hele menneskeheten bare et ørlite blaff. For å sette det i perspektiv: Om hele jordas levetid var kortet ned til 24 timer, så er det bare en drøy time siden dinosaurene, og hele vår nedskrevne historie – alt du lærte i historietimene – skjer bare på de siste sekundene!

Mennesker, homo sapiens, har trasket rundt her på jorda i 200 000 år, mens jordbruk, skriftspråk og organiserte samfunn har vokst frem i løpet av drøyt 10 000 år frem til i dag.

Når vi snakker om milliarder av år frem i tid, om vi så unngår å utslette oss selv, så vil det ha skjedd så mye med både planeten, oss selv og våre samfunn at det omtrent er meningsløst å spekulere i hva, hvem og hvor vi er.

Men om det fortsatt finnes intelligent liv her da, så bør de ha lagt en rømningsplan.

National Geographic

En tanke på "Før eller siden går jorda under. Kan vi kolonisere andre planeter?"

Kommentarfeltet er stengt