Det skulle komme en tid der Roma ble revet ned – ikke av slaver alene, men av slaver og livegener og bønder og de frie barbarene som sluttet seg til dem. Og så lenge mennene arbeidet, og andre menn tok og brukte fruktene fra dem som arbeidet, skulle en huske Spartacus’ navn, som noen ganger ble hvisket, andre ganger ropt ut høyt og tydelig.

Det skrev Howard Fast i romanen «Spartacus» (1951, vår oversettelse).

Romaner, filmer og tv-serier – et tykt lag av fiktive og populærkulturelle uttrykk ligger mellom oss og den virkelige personen som var Spartacus. Han var en slave, en gladiator, en hærfører. Mest av alt har han vært et symbol – på individets makt, og på opprør mot systematisert undertrykkelse.

I etterkrigstidens USA ble han et symbol som konservative, kapitalistiske krefter ville kneble. Først boka «Spartacus» i 1951 og senere Stanley Kubrick-filmen fra 1960 var svært kontroversielle i USA. Begge med forfattere som sonet tid i fengsel.

Påtroppende president John F. Kennedy måtte passere sperringer satt opp av demonstranter for å se filmen. Hvorfor?

Denne uken i serien om historie og populærkultur vil vi se på hvem Spartacus egentlig var – og hvordan filmen fra 1960 sier minst like mye om etterkrigstidens Hollywood, som den gjør om den romerske republikken.

spartacus2

«Spartacus» var en kontroversiell film i 1960, og er et godt eksempel på en film som handler like mye om tiden den ble laget, som den historiske perioden den tar for seg. For å forstå hvorfor, må vi se på USAs og Hollywoods historie.

Etter krigen var det en heksejakt i Hollywood mot amerikanske borgere som var anklaget for å være, eller sympatisere med, kommunister. Det ble holdt høringer der folk i bransjen ble presset til å navngi «sympatisører», eller – hvis de nektet – havne i fengsel.

Allerede i 1946 ble det opprettet en svarteliste med folk som ble nektet arbeid i Hollywood, på grunn av (påstått eller reell) tilknytning til det kommunistiske partiet. Man var livredd for at «kommunistpropaganda» skulle sive ut i populærkulturen. «Bedre død enn rød», som det het.

I spissen for den massive anti-kommunistiske kampanjen var senatoren Joseph McCarthy, som har gitt navn til Mccarthyismen. På motsatt side hadde vi – på sett og vis – Spartacus.

«Spartacus» er nemlig filmen som på mange måter satte en stopper for galskapen.

Kirk Douglas både produserte filmen, og spilte tittelrollen. Etter en uke med filming fikk han erstattet den opprinnelige regissøren, Anthony Mann, med den nå svært berømte Stanley Kubrick. Douglas hadde jobbet med Kubrick tidligere, på «Paths of Glory» (som vi også har tatt for oss her på bloggen).

Manus var av Dalton Trumbo, etter boka av Howard Fast.

Fast begynte å skrive boka i fengsel, der han havnet fordi han nektet å oppgi navn under høringer foran den såkalte House Un-American Activities Committee (HUAC). Fast, som hadde vært et medlem av det amerikanske kommunistpartiet siden 1943, måtte gi ut boken uten forlag.

spartacus3

Også Dalton Trumbo sonet fengsel av samme grunn. Offisielt sonet de for «Contempt for Congress», eller å obstruere myndighetenes arbeid. Trumbo ble også svartelistet i Hollywood, og måtte i etterkrigstiden skrive under pseudonymer for å få arbeid.

Historien de begge brant for å fortelle var altså om gladiatoren Spartacus (født omtrent 109 f.v.t., død 71 f.v.t.). Han var fra Trakia, og ble senere romersk slave. De lærde strides om han tidligere hadde vært en soldat eller hadde en annen bakgrunn.

I alle tilfeller ble han trent som gladiator ved en gladiatorskole nær Capua, et stykke nord for Napoli.

I år 73 f.v.t. var han del av et komplott for å rømme skolen, noe de (med nød og neppe) klarte. Det markerte starten på gladiatorkrigen, et opprør som skulle vare i to år og kreve titusener av liv.

Spartacus, som ledet opprøret, har gått ned i historien som en frihetshelt som døde for det han stod for.

I virkeligheten er det vanskelig å si mye om Spartacus som person. De titusener av slaver, bønder og fattige som valgte å følge ham ble kjent for å plyndre og voldta i stor skala der de beveget seg rundt i Italia, like mye som de er kjent som frihetskjempere. Uavhengig av om Spartacus selv stod inne for dette eller ikke.

Og sannsynligvis kjempet de ikke for å velte hierarkiet av slaver og overmenn en gang for alle. De slåss heller for sin egen status innenfor det eksisterende systemet. Likevel: De ikke bare plyndret, men kjempet flere store slag mot de romerske legionene, og nøt så stor suksess at frykten reiste seg i Roma for rikets overlevelse.

Mannen som til slutt skulle stoppe ham var Marcus Licinius Crassus, som vi også har møtt tidligere i denne artikkelserien. Les også: – Terningen er kastet, sa Caesar. Så ble det borgerkrig og kaos.

For å skjerpe moralen i troppene sine, som var rystet over hva Spartacus hadde utrettet, gjeninnførte Crassus den til da utdødde skikken desimering. Det betyr «å fjerne en tiendedel», og innebar at hver tiende mann ble henrettet i en tropp som hadde en desertør eller mytterist.

Crassus skulle utvise samme effektive brutalitet etter at han endelig slo Spartacus i et avgjørende slag i 71 f.v.t. Et slag der Spartacus selv var blant de falne.

Crassus tok til fange de fem-seks tusen overlevende fra slavehæren, og korsfestet dem på rekke langs Via Appia, hovedveien inn til Roma. Øvrige fem tusen slaver kom seg unna, men ble innhentet og felt av Pompeius, som da returnerte fra en kampanje i Spania.

Etter to år med bitter kamp ble opprøret slått ned, og Spartacus selv lå død på slagmarken (selv om han overlever – inntil videre – i filmen).

Han var gjenstand for frykt og fornærmelse i antikkens Roma, men i ettertiden ble Spartacus hyllet. Voltaire kalte gladiatorkrigen «kanskje den eneste rettferdige i historien», og Karl Marx så ham som en helt for proletariatet.

Årsaken er godt illustrert av filmens mest berømte scene (klippet ovenfor). På samme måte som de krevde å høre navn under heksejakten til HUAC i Hollywood, er det en scene der romerne krever av opprørerne at de peker ut Spartacus. Det ender med at hver og en av dem roper «Jeg er Spartacus!». I denne hæren er alle likemenn – alle er Spartacus – og de vil ikke ofre en kamerat for å gagne seg selv.

En kan kanskje si det er ironisk at disse gjennom historien har vært symbolisert av et enkelt individ som, for å låne av Orwell, kanskje var likere enn de andre. Men om alle sammen var Spartacus, da kollapser dette argumentet over seg selv.

Om de nøt slik solidaritet i virkeligheten, er en helt annen sak. Et kraftig symbol ble det uansett i etterkrigstidens USA.

spartacus

Gjennom hele filmen fremstilles den romerske overmakten som et symbol på det kapitalistiske og (i alle fall fra deres perspektiv) moralsk vindskeive, moderne USA. Der en stor gruppe mennesker ble forfulgt for deres politiske syn.

Det romerske tyranniet og slavehærens medmenneskelighet er overdrevet i forhold til hvordan det forholdt seg i virkeligheten. For dramatisk effekt, selvsagt. Sammenligningen med undertrykkelsen de venstreorienterte opplevde i USA er bare tynt kamuflert.

Men ved inngangen til 60-tallet var ting i ferd med å forandre seg. Presidenten selv støttet filmen, og krysset altså demonstrantenes barrikader for å komme seg inn på en kino og se filmen.

Kirk Douglas insisterte også på at Trumbo skulle krediteres ved navn som forfatter av filmen, og da han lykkes i dette var det med på å gjøre slutt på svartelistingen.

National Geographic

National Geographic er en troverdig og engasjerende TV-kanal med lange tradisjoner, som formidler smart underholdning. For oss handler TV om både kunnskapsformidling og underholdning – du lærer alltid noe nytt av å se på National Geographic og kanalen passer for hele familien. Du kjenner igjen den gule firkanten vår som et stempel for kvalitet, og du finner oss på skjermen verden over. National Geographic er tilgjengelig i over 440 millioner husholdninger i 171 land og på 45 språk.