De siste ukene har ebolasmitten og spredningen dominert nyhetsbildet. Risikoen for smitte er jo mikroskopisk, nesten ikke-eksisterende, i vår del av verden, men for rundt 100 år siden var det langt flere sykdommer man hadde grunn til å frykte.

Og medietrykket var minst like stort.

Ta for eksempel Mary Mallon – fra mediene kjent som Typhoid Mary, av grunner som snart blir åpenbare. Hun ble født i 1869, på en tid litt før det vi nå kjenner som normal håndhygiene ble allment kjent.

Som 15-åring flyttet hun til USA fra Irland, og startet etter hvert arbeid som kokke i New York-området i 1900. Etter tre jobber ved ulike hjem, der mange av beboerne ble syke av tyfoidfeber (en aggressiv variant av salmonella) tok hun hyre som kokke hos familien Thompson.

Etter kort tid ble seks av elleve familiemedlemmer sykehusliggende med den samme sykdommen, og Mallon så seg videre etter nytt arbeid. På grunn av det plutselige utbruddet i husstanden – noe som var uvanlig i de penere strøkene av New York – hyret Thompson-familien inn en sivilingeniør med erfaring fra sykdomsspredning, George Soper.

Etter litt detektivvirksomhet kom han på sporet av frøken Mallon.

Da han hadde fått snakket med hennes tidligere arbeidsgivere – iallfall de som fremdeles levde – var han sikker: Hun var opphavet.

Dette var omtrent et tiår før penicillinet ble oppdaget som antibiotika, og sykdommen kunne være svært alvorlig. Spesielt for mennesker med svakere immunsystemer – som barn, eldre og allerede syke. Soper hadde tidligere undersøkt sykdommen nøye og så det som sin plikt å gjøre noe med det:

– Da jeg var i Ithaca i 1903 var én av ti syke, og én av hundre døde fra sykdommen. Du kan ikke tenke deg sinnsstanden til folkene jeg fant. De visste ikke hva de skulle gjøre, hvor de skulle gå, hvem de skulle mistenke, og hvem de skulle stole på, sa han ifølge New York Times.

Etter seks år i sju ulike hjem hadde Mary etterlatt seg 22 syke mennesker, og én død jente. Soper var overbevist om at dette ikke var tilfeldig, og henvendte seg til henne i 1907 med spørsmål om å få ta blod og urinprøver. Han foreslo at hun kunne være en bærer – en person som har en sykdom, men som ikke viser symptomene selv – et forholdsvis nytt konsept på denne tiden.

Mary nektet.

Faktisk jaget hun ham ut av arbeidsstedet sitt med en kjøttkniv, og Soper uttalte selv at han var heldig som kom seg unna i live.

Typhoid_carrier_polluting_food_-_a_poster

Andre gang dukket han opp med en doktor, og foreslo at han skulle skrive en bok om henne, som hun skulle få alle royalties fra. Mary nektet fremdeles, hun mente det måtte være diskriminering av henne som skitten underklassekvinne, som til hennes forsvar var en sterk fordom mot irer på den tiden.

I 1907 ble hun tvangsinnlagt på Willard-sykehuset, etter at politimenn måtte dra henne ut av et skap. Der beviste prøvene at hun absolutt var bærer av bakterien.

Hun ble så satt i karantene på North Brother Island, et sykehus som hadde tatt vare på epidemisyke siden 1880-tallet. Det var en kontroversiell avgjørelse, ettersom det for mange virket feil å sette en øyensynlig frisk person i isolasjon på denne måten.

Fra media på denne tiden fikk hun tilnavnet Typhoid Mary, og jungeltelegrafen gikk om kvinnen som hadde drept tusenvis av mennesker med overlegg. Dette så hun selvsagt på som sterkt urettferdig. Frøken Mallon ble sintere og sintere, og etter tre års kamp – hvor hun sendte inn prøver til et privat laboratorium, og saksøkte staten – slapp hun ut av karantenen, mot at hun lovet å ikke arbeide som blant annet kokk.

Her kunne historien ha endt. Dette kunne ha blitt en kort og grei historie om hvordan den første identifiserte asymptotiske bæreren i verden ble funnet. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke.

I 1915 fikk kvinneklinikken Sloane i Manhattan plutselig et utbrudd av tyfoidfeber. 25 mennesker ble syke, og to døde etter hvert som følger av sykdommen. Bevis pekte mot kokke Mary Brown, som viste seg å være ingen andre enn Mary Mallon – som hadde gått under dekknavn for å utøve yrket hun var så glad i.

Om rettssystemet hadde vist sympati for henne før, var det ingen nåde nå. Etter rettssaken, der hun ble dømt for å ha drept tre mennesker, direkte smittet 53, og indirekte smittet mange flere, ble hun sendt tilbake til North Brother Island. Der tilbragte hun de 23 siste årene av sitt liv. Først som ren innsatt, men etter hvert som laboratorieassistent – siden hun tross alt opplevdes frisk.

Mary_Mallon_in_hospital

I etterkant har det vært flere bærere som har smittet langt flere enn Typhoid Mary. Ingen på denne tiden fikk heller den livsvarige karantenen hun fikk. Det spesielle med Mary, med unntak av å være den første påviste av sitt slag, er rett og slett standhaftigheten hun hadde på at alle andre tok feil – noe som selvsagt ble forsterket av synet på henne.

Det kan være lett å skjønne argumentasjonen hennes, hun ble sett ned på – både som irsk, kvinne, og fattig – og selv om hun skal ha blitt forklart situasjonen, så var det ikke mye til sikkerhetsnett og utdannelse som hjalp på situasjonen.

I 1938 fikk hun et slag som gjorde henne lam de siste seks årene av livet sitt. Ironisk nok, vil noen kanskje si, døde hun til slutt av en smittsom, bakteriell lungebetennelse.

National Geographic

National Geographic er en troverdig og engasjerende TV-kanal med lange tradisjoner, som formidler smart underholdning. For oss handler TV om både kunnskapsformidling og underholdning – du lærer alltid noe nytt av å se på National Geographic og kanalen passer for hele familien. Du kjenner igjen den gule firkanten vår som et stempel for kvalitet, og du finner oss på skjermen verden over. National Geographic er tilgjengelig i over 440 millioner husholdninger i 171 land og på 45 språk.