Se for deg et typisk romvesen fra science fiction.

Nei, seriøst, gjør det!

Nå sitter vi riktignok ikke på noen statistikk over hva folk flest ser for seg, men vi gjetter at mange tenkte på et rakrygget vesen med to bein og to armer. Det har et hode på toppen, et par øyne (som kanskje er store, mørke og litt på skakke?), over en nese og en munn.

Eller med andre ord: En humanoid. Et vesen skapt i menneskets bilde. For det er det vi forbinder med intelligent liv, og da projiserer vi det på andre (potensielle) arter der ute.

Men trenger det å være sånn? Om vi en gang skal møte en utenomjordisk sivilisasjon, kan vi gjette oss til hvordan befolkningen deres vil se ut?

NB: Artikkelen er del av en ukentlig serie der vi ser på film, tv og spill med vitenskapsbrillene på nesa. Tidligere har vi blant annet spurt om (de humanoide!) heltene i «Guardians of the Galaxy» kunne overlevd en stund uten romdrakt. Og skrevet at forskere tror vi kanskje lever i «The Matrix» på ordentlig!

humanoid1

Bildet over er et kjent og kjært eksempel på hvordan et romvesen kan se ut i populærkulturen (altså … ikke Harrison Ford, men han andre).

Eller de kan ta form som dette. Som forresten er samme dama som i toppbildet, Zoe Saldana. Hun spiller i både «Avatar», «Guardians of the Galaxy» og «Star Trek»!

humanoid3

Apropos «Star Trek»:

humanoid4

Og så har vi denne søtnosen:

humanoid5

Vi kunne fortsatt denne bildeserien en god stund.

Det er selvsagt en enkel grunn til at Hollywoods romvesener tradisjonelt sett er menneskelignende. Nemlig at det er snakk om en skuespiller med sminke, maske og/eller drakt.

Vi finner eksempler på alle disse i både «Star Trek» og «Star Wars». Sjekk ut han skumlingen her, for eksempel, i en av tidenes mest intense kampscener:

Denne forestillingen har festet seg i populærkulturen, slik at andre figurer – skulle de være figurer i et dataspill, eller dukker som Yoda og E.T. – følger samme mønster.

Dette har begynt å forandre seg i takt med at digitale spesialeffekter har nådd stadig nye milepæler. Nå kan en plassere troverdige, animerte figurer inn i en spillefilm. Men likevel – selv når en har andre muligheter, lager man stadig stort sett humanoide figurer.

Ta for eksempel Liara og Garrus fra videospillet «Mass Effect». Her kan man til og med ha romantiske forhold (med alt det innebærer) med figurer fra andre planeter!

humanoid2

Så hva er egentlig alternativet?

I virkeligheten vet vi selvsagt ikke hvilke former eller fasonger som kan finnes der ute. Ikke ennå, i alle fall. Sannsynligvis er vi litt selvgode som ser dem som fjerne slektninger av oss selv, men under like forhold er det heller ikke umulig at de vil ligne.

Noen forskere mener til og med at den humanoide formen er en logisk, eller nødvendig fysiologi for en intelligent skapning.

Andre mener de vil se totalt annerledes ut:

Men la oss først ta et skritt tilbake. Vi må ta i betraktning hvor disse vesenene eventuelt kommer fra. De vil ha utviklet seg på fjerne planeter i vårt enorme(!) univers.

Det er vanskelig å se planeter i verdensrommet, fordi de er relativt små og ikke gir fra seg lys. Det var faktisk først på 90-tallet at man kunne bevise at det fantes planeter utenfor vårt solsystem overhodet! Men nå som vi begynner å lære hva vi skal se etter, dukker det opp flust med nye av dem, hele tiden.

Tidligere i år fant NASA så mange som 715 av dem på en gang. Sannsynligvis finnes det milliarder flere som bare venter på å bli sett. Vitenskapsfolk anslår at det kanskje finnes omkring 160 milliarder av dem bare i vår egen galakse (som er en av flere milliarder av galakser … puh, det er til å bli svimmel av).

Planetene vi finner vil komme i mange ulike varianter, med forskjeller i sammensetning, klima og atmosfære, størrelsen og avstanden på stjerna de går i bane rundt, og hva slags ressurser som er tilgjengelig. For å nevne noe.

Siden det er så mange kandidater, vil noen av dem gå i bane i passelig avstand til stjerna til at det verken er for varmt eller for kaldt, der det kan finnes flytende vann, og forholdene er relativt stabile hele året. Kort sagt i det vi kaller den beboelige sonen.

Dersom forholdene er stabile over noen hundre millioner år, og ellers ligger til rette – for eksempel at atmosfæren ikke består av svovelsyre som feier over planeten i vinder på godt over 300 km/t, som på Venus – så tror vi at det kan oppstå liv.

Inne i slike beboelige soner kan vi likevel tenke oss en planet der det for eksempel er for varmt for å bo på overflaten, men der det kanskje finnes vann og luft (eller tilsvarende) i hulesystemer under bakken. Kanskje det er helt mørkt. Kan du se for deg at den dominante arten ser ut og fungerer som et menneske der nede?

Neppe.

Eller se for deg en planet med flere ganger jordas tyngdekraft. Et menneske ville ha vondt for å gå, og få et ublidt møte med bakken skulle hun falle. En form for kryp ville kanskje egnet seg bedre?

At et oppreist, tobeint vesen ikke ville utviklet seg på en hvilken som helst planet kan vi gjette oss frem til ved å se på hva som skjer med astronauter når de lever over lengre perioder vekk fra jordas tyngdekraft: De strekker seg! På en planet med mye lavere tyngdekraft ville vi kanskje vært som giraffer, hele gjengen.

Og som snegler i motsatt tilfelle.

Kort sagt er det opp til forholdene på planeten hvordan romvesener vil se ut.

Forholdene – pluss tilfeldigheter. Bare tenk deg mangfoldet av liv på jorda. Hvor mange merkelige og overraskende skapninger finner vi vel ikke blant arter her som til og med deler DNA med oss?

Men når det er sagt: Dersom liv er så vanlig som mange vitenskapsfolk tror, og ettersom vår fysiologi har vist seg å fungere såpass bra, så kan det godt ha utviklet seg noe lignende annensteds.

Vi får vente i spenning.

88EgyCh

Så når finner vi disse rare skapningene? Vitenskapsformidleren Neil deGrasse Tyson har en litt trist, men spennende teori. Akkurat som at aper og mennesker deler 99 prosent av de samme genene, så er vi milevis foran dem i intelligens – vi er selvbevisste, og vi danner teorier om dem, mens de neppe aner at de blir studert.

Tenk deg om romvesenene i vårt nabolag er 1 prosent lenger enn oss i utviklingen? Kanskje vi rett og slett er for dumme til å se dem? Sjekk argumentet hans her:

Forresten, en annen ting som er praktisk for dem som lager filmer med romvesener: Tydeligvis er de fleste av dem svært gode i engelsk. Lurer på om det også kan stemme?

National Geographic

National Geographic er en troverdig og engasjerende TV-kanal med lange tradisjoner, som formidler smart underholdning. For oss handler TV om både kunnskapsformidling og underholdning – du lærer alltid noe nytt av å se på National Geographic og kanalen passer for hele familien. Du kjenner igjen den gule firkanten vår som et stempel for kvalitet, og du finner oss på skjermen verden over. National Geographic er tilgjengelig i over 440 millioner husholdninger i 171 land og på 45 språk.

En tanke på "Hva med en romantisk date med et romvesen? Ikke hvis de ser ut som snegler og edderkopper"

  1. Pingback: Kan giftig gass hjelpe oss med å forlate solsystemet? Les om den spinnville forskningen bak å sove gjennom tiden | National Geographic Channel

Kommentarfeltet er stengt