• National Geographic Channel sender for tiden serien «1. verdenskrig i nytt lys». Første episode sendes i reprise lørdag kl. 18.00, mens episode to sendes tirsdag kl. 22.00.

Første verdenskrig har – i alle fall i den moderne populærkulturen – kommet i skyggen av den andre.

Men konflikten som brøt ut i kjølvannet av skuddene i Sarajevo i juni 1914, var ikke noe mindre grusom eller skjellsettende enn det Hitler skulle sette i gang noen år senere. Dette er akkurat 100 år siden, og det er vel verd å huske.

Det er forbløffende langt mellom filmene om denne krigen, men blant dem finnes det likevel mesterverk. «Intet nytt fra Vestfronten», for eksempel, fra 1930. Men kanskje først og fremst: Stanley Kubricks «Paths of Glory».

Les videre for den sanne historien som inspirerte filmen, om en fransk general som valgte å få henrettet uskyldige soldater på sin egen side, fremfor å risikere sin egen karriere.

Les også: Hitlers mytiske slott i alpene inspirerte denne filmklassikeren. Her er den virkelige historien

«Paths of Glory» er en krigsfilm – eller, rettere sagt en anti-krigsfilm – fra 1957. Den er laget av den senere legendariske filmskaperen Stanley Kubrick, som en av hans første langfilmer. Kubrick er mannen bak flere av filmens store klassikere, inkludert «2001: En romodyssé» (1968), «A Clockwork Orange» (1971) og «Ondskapens hotell» (1980).

Filmen er basert på boka ved samme navn av Humphrey Cobb, som igjen er inspirert av virkeligheten. Det handler om en gruppe franske soldater som blir henrettet av sine egne, for å gjøres et eksempel av etter et feilet angrep mot en tysk posisjon.

I hovedrollen finner vi en av datidens største stjerner, Kirk Douglas.

Filmen går i strupen på det militære hierarkiet, der generaler kan drive et maktspill med soldaters liv som innsats. Det er en forferdelig vond film – men om noe så var virkeligheten enda verre.

Handlingen er sentrert rundt et oppdrag om å ta en strategisk viktig, tysk posisjon, omtalt som «the Anthill» (maurtua). Denne posisjonen er essensiell for å kontrollere den gjeldende regionen. Tyskerne har holdt den i over et år, men kommandøren for de franske styrkene i området – General Mireau – får nå i oppdrag å ta den i løpet av bare to dager.

Det er åpenbart et selvmordsoppdrag, og Mireau nekter. Det vil si – inntil han forstår at dette kan gjøre underverker for hans egen karriere, og stake ut kursen mot dekorasjoner og forfremmelse.

Han går til store lengder for å understreke at han verdsetter livet til hver enkelt av soldatene sine mer enn alle militære dekorasjoner i landet. Men det stopper ham ikke fra å ta oppdraget, og dermed sende mennene til sin sikre død.

Mireau drar så for å besøke mennene i skyttergravene, og å motivere dem til aksjon. Der kommer han over en soldat med «granatsjokk», det vi i dag gjenkjenner som en akutt stressreaksjon. Eller, dersom det vedvarer: Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

De hadde ikke slike kliniske termer for dette den gang. Mireau ser det bare som feighet, og simpelthen drar til den stakkars forfjamsede mannen:

Når de endelig starter angrepet, leder Kirk Douglas’ figur Dax den første bølgen. Men andre bølge får seg ikke til å i det hele tatt klatre ut av skyttergravene og inn i kuleregnet.

Dette gjør Mireau så forbannet at han beordrer det franske artilleriet til å skyte på dem, for å skremme dem ut. Altså til å sikte på sine egne. Men artilleristene nekter.

Selvsagt ender angrepet i katastrofe for franskmennene. De er ikke i nærheten av å ta maurtua. For å ikke måtte ta skylden selv, velger Mireau derfor at 100 menn skal stilles for krigsretten, anklaget for feighet.

Det blir til slutt ikke 100, men tre menn som stilles for retten, en fra hvert kompani. Én av dem har to ganger vært utmerket for heltemot, og ble her trukket ut ved lodd.

«Rettssaken» er en vits. Resultatet er åpenbart forutbestemt, og Dax’ protester leder ingensteds. Mennene blir dømt til døden.

Filmens genereal Mireau er basert på en historisk skikkelse ved navn Géraud Réveilhac (1851 – 1937). Han var kommandør for et regiment i det franske infanteriets 60. divisjon under første verdenskrig.

I mars 1915 beordret Réveilhac mennene sine til å ta en tysk redutt – en befestet posisjon – nær Souain, i Champagne-regionen nord-øst i Frankrike. Tre bølger av soldater klatret opp av skyttergravene og la ut mot ingenmannsland.

De kjempet seg gjennom piggtråd, minefelt, kratere og konstant, tysk ild, men hver gang ble de slått tilbake.

Da den fjerde bølgen så hvor håpløs situasjonen var, nektet de å forlate skyttergraven. Réveilhac – akkurat som Mireau i filmen – ble fly forbannet, og beordret artilleristene sine til å skyte på dem. Heldigvis nektet de å angripe sine egne uten en skriftlig ordre, og Réveilhac ville ikke gjøre det offisielt.

Motivasjonen hans skal ha vært at det var forventet med en viss andel døde under et slikt angrep, ellers ble det sett på som at soldatene ikke prøvde hardt nok. Réveilhac og hans kompani ville dermed ikke komme fra det i noe godt lys.

Réveilhac var bestemt på å prøve igjen, så neste dag sendte han fire korporaler ut i ingenmannsland i fullt dagslys, for å klippe den tyske piggtråden. Slik at et nytt angrep hadde bedre muligheter for suksess.

Men korporalene forstod kjapt at de ikke kunne gjennomføre oppdraget. De søkte tilflukt fra den tyske maskingeværilden i et bombekrater, og kom seg snart tilbake til den franske basen. Der ble de arrestert for mytteri og feighet i møte med fienden, og alle fire ble stilt for krigsretten.

Flere offiserer ønsket å tale til deres forsvar, men ble avvist. Kun bataljonssjefen fikk komme til orde, men ble ikke tatt seriøst, og korporalene ble dømt til henrettelse ved skyting neste dag.

Hele regimentet møtte opp ved eksekusjonspelotongen, der tårene etter sigende trillet hos offiserer så vel som hos de menige. Andre soldater var til stede for å passe på dem, for at de ikke skulle blande seg inn.

I den tilsvarende scenen fra filmen, og scene som leder opp til den, har Kubrick fanget håpløsheten og frykten for å dø på en slik måte at det gjør vondt til margen:

To timer etter mennene var skutt og drept i virkeligheten, kom det et brev fra øverste hold som overstyrte dommen, som sa at korporalene heller skulle settes til hardt, manuelt arbeid. Likevel fikk det ikke konsekvenser for Réveilhac og de andre offiserene som var involverte.

Familiene til de henrettede skal ha saksøkt den franske staten, men to av dem ble avvist og de to andre fikk én eneste franc hver.

Réveilhac selv ble dekorert for sin innsats under krigen, og døde en naturlig død, 86 år gammel, i 1937.

Her er de siste minuttene av filmen:

Kilder: The Guardian, David Simon, Listverse, Hubpages

National Geographic

National Geographic er en troverdig og engasjerende TV-kanal med lange tradisjoner, som formidler smart underholdning. For oss handler TV om både kunnskapsformidling og underholdning – du lærer alltid noe nytt av å se på National Geographic og kanalen passer for hele familien. Du kjenner igjen den gule firkanten vår som et stempel for kvalitet, og du finner oss på skjermen verden over. National Geographic er tilgjengelig i over 440 millioner husholdninger i 171 land og på 45 språk.

3 tanker om "Han fikk sine egne menn henrettet, og familiene fikk én franc i erstatning"

  1. Pingback: En gang under krigen gikk de allierte for langt. Én bro for langt … | National Geographic Channel

  2. Pingback: Forfatterne sonet fengsel, JFK trosset demonstrasjon mot å se den. Hvorfor var «Spartacus» så kontroversiell? | National Geographic Channel

  3. «Han går til store lengder for å understreke» står det i ett av kapitlene. Dette er i beste fall dårlig norsk. I verste fall et bidrag for å amerikanisere språket ytterligere. Og det finnes desverre altfor mange eksempler på. «Å lage en forskjell» har jeg og sett andre steder. Journalister bør verne om det norske språket i stedet for å omfavne amerikansk. Det er synd for en ellers utmerket artikkel.

Kommentarfeltet er stengt